§ 1.

Enhver, som har fyldt 15 aar og har sin forstands fulde bruk, kan ved skriftlig eller mundtlig begjæring bestemme, at hans legeme efter døden skal brændes. Mundtlig erklæring maa være avgit i overvær av to vidnedygtige^​1 personer, hvis den ikke er avgit paa dødsleiet.

Like med gyldig erklæring ansees det, at avdøde efter egen indmelding var medlem av en likbrændingsforening.

De bestemmelser, som ovenfor er omhandlet, kan tilbakekaldes paa hvilkensomhelst bevislig maate.

§ 2.^​1

Foreligger det ikke fra avdøde slik bestemmelse som omhandlet i § 1, kan bestemmelse om likbrenning treffes av avdødes nærmeste etterlatte over 18 år i følgende rekkefølge: ektefelle, barn, foreldre, barnebarn, besteforeldre, barnebarns barn, søsken. Hvis ikke noen av disse er i live, eller kan nåes innen rimelig tid, kan tilsvarende bestemmelse treffes av søskens barn, foreldres søsken, søskenbarn, barns ektefelle, foreldres ektefelle, søskens ektefelle eller avdødes forlovede.

Finnes det ingen etterlatte som nevnt i første ledd, eller er det forbundet med særlige vanskeligheter å komme i forbindelse med dem, kan bestemmelse om likbrenning treffes av prest eller forstander i avdødes menighet, av lege som har behandlet avdøde, eller av bestyrer av pleie- eller gamlehjem, hvor avdøde hadde sin siste bopel.

Det kan ikke treffes bestemmelse om likbrenning etter denne paragraf dersom det vites at likbrenning var i strid med avdødes religiøse overbevisning, eller at det av andre grunner stred mot hans ønske å bli brent etter døden.

§ 3.

Er den, som drar omsorg for avdødes likfærd, uvillig til at la bestemmelse om likbrænding gjennemføre, skal^​1 han melde det til skifteretten eller lensmanden, som lar likbrændingen utføre, saafremt avdøde har efterlatt de nødvendige midler til at dække omkostningene ved den, eller disse blir tilveiebragt paa anden maate.

§ 4.^​1

Likbrænding maa ikke iverksættes, uten at politiet paa dødsstedet eller hvis dødsfaldet er skedd i utlandet, politiet paa det sted, hvor liket skal brændes, har git skriftlig tilladelse.

Før politiet gir tilladelsen, skal det paase, at der foreligger gyldig bestemmelse om likbrænding. Dersom bestemmelsesretten efter § 2 tilkommer flere, kan tilladelse gives efter begjæring av en av dem, naar denne erklærer, at de øvrige ikke vites at motsætte sig brænding, og ingen av disse inden 48 timer, efter at begjæringen er fremsat, nedlægger indsigelse mot brændingen. Politiet skal videre kræve:

Hvis avdøde ikke har været behandlet av læge under sin sidste sygdom, eller hvis det ikke med sikkerhet kan antages, at vedkommende er død en naturlig død, maa tilladelsen ikke gives, uten at dødsaarsaken er bragt paa det rene gjennem lægeundersøkelse av liket og om nødvendig gjennem likaapning og i tilfælde kemisk eller anden fagvidenskabelig undersøkelse av vedkommende likdele. Er der mulighet for at anta, at døden er voldt ved en strafbar handling, maa tilladelsen ikke gives uten samtykke av statsadvokaten.^​3

§ 5.

(Opphevet ved lov 5 aug 1994 nr. 55 (i kraft 1 jan 1995 iflg. res. 5 aug 1994 nr. 790).)

§ 6.

Likbrænding maa her i riket kun utføres i anstalter, som er indrettet til det (krematorier), og som Kongen^​1 har godkjendt.

Naar likbrænding har fundet sted, skal asken omhyggelig samles i en urne, som begraves paa kirkegaard^​2 eller sættes i et rum, som er indrettet til opbevaring av askeurner (kapel, urnehal), og som Kongen^​1 har godkjendt. Kongen eller den, han bemyndiger,^​1 kan dog gi tilladelse til, at asken blir opbevart paa anden maate.

§ 7.

Nærmere forskrifter til gjennemførelse av denne lov kan Kongen gi.

§ 8.(Opphevelsesbestemmelse.)