Den moderne engelsksetteren, slik vi kjenner den i dag, har muligens sitt opphav fra krysninger mellom spansk pointer og springer spaniel. Videre har rasen tatt form gjennom et intenst avlsarbeid fra kjente oppdrettere som Edward Laverack (1798–1877) og Purcell Llevellin (1840-1925).

Laveracks formål var å avle fram en jakthund som gjorde stor nytte, og brukte etter sigende kun hunder som beviste at de dugde til formålet. Han skal ha utviklet fremragende jakthunder gjennom både linjeavl og innavl, dog med noe stor egenrådighet.

«Lakseferiehund»

Llevellin ønsket også å spisse engelsksetteren mot jaktprøver. Han paret da hunder fra Laverackstammen med nytt blod utenifra. Resultatet ble et godt utvalg hunder som ble overlegne på både engelske og amerikanske jaktprøver.

Som mange lesere av Jakt & Fiske er godt kjent med, reiste mange britiske «lorder» til Norge på lakseferie på begynnelsen av 1800-tallet. Flere av dem skal ha hatt med seg sine hunder, hvorav noen ble værende igjen og inspirerte til jakt med stående fuglehund.

Høyt til fjells

Engelsksetteren blir ofte omtalt som høyfjellsspesialisten blant de stående fuglehundrasene. Rasen skal ha et bredt søk og en god viltfinnerevne.

Gjennom generasjoner har rasen vært mange fuglejegeres beste venn, og en god familiehund med et vennlig gemytt. Her til lands tilstreber oppdrettere å bevare både det vakre utseende og rasens fremragende jaktegenskaper.

Hva sier entusiasten?

– De jaktbare egenskapene ligger naturlig i rasen. Man trenger ikke dille og dalle for at hunden skal ta stand eller finne fugl. De har god viltfinnerevne, stor jaktlyst og et vakkert søk. De har høy hodeføring og en livlig hale, forteller jaktprøvedommer og jaktentusiast Tor Espen Plassgård.

Han omtaler rasen som rolige og vennlige hunder, med stor utholdenhet.

– En svakhet, er at enkelte individer kan være litt for forsiktige i inngangen til fugl, altså at de tar stand litt for langt unna viltet. Dette handler mye om avl, men også om dressur, sier Plassgård.

Hans tips er å la hundene «finne ut av ting» selv, og sørge for å ha en god innkalling. Dette for å hindre for mye ettergang, altså at hunden løper etter, når fuglen tar til vingene. – Inngangen på fugl er svært viktig. Hunden bør ikke smelle snuta i bakken, for da støkker de fuglen. Derimot skal en god engelsksetter føle seg fram ved hjelp av vinden.

Plassgård omtaler engelsksetteren som en fin nybegynnerhund, men anbefaler på generelt grunnlag å se godt på foreldrene, både på jakt og i hverdagen.

– Noen går alt for stort i søk. Er du en jeger som ser etter en samarbeidsvillig jaktkamerat, trenger du ikke slike egenskaper. Husk også at premier ikke avler premier. En god dressør kan få til selv den vanskeligste hunden, sier han.

Jakthundguide

Fuglehundguiden del I – De britiske rasene