[go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Man

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Man» har flere betydninger.
Man
Ellan Vannin
Isle of Man

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen
Nasjonalt motto:
Quocunque Jeceris Stabit
Latin: Selv om du kaster det, så vil det stå

Kart over Man

InnbyggernavnMansk
Grunnlagt10. mai 1765
HovedstadDouglas
Areal
 – Totalt
 – Vann		Rangert som nr. 193
572 km²
1 %
Befolkning
 – Totalt		Rangert som nr. 199
83 314[1] (2016)
Bef.tetthet145,65 innb./km²
StyreformKonstitusjonelt monarki
Herre av MannCharles III
SjefsministerAllan Bell
Offisielle språkEngelsk, manx
Uavhengighet fraIngen, britisk kronbesittelse
ValutaMan-pund (likestilt med britisk pund) (GBP)
NasjonaldagTynwald-dagen, 5. juli
Nasjonalsang«Arrane Ashoonagh dy Vannin»
Toppnivådomene.im
Landskode for telefon+44
Man på Commons

Man[a] er en øy i Irskesjøen mellom England i øst, Irland i vest og Skottland i nord. Man er en kronbesittelse direkte underlagt Storbritannias monark.[3] Øyen ligger omtrent like langt fra Irland, Skottland, Wales og England.[4]

Øyen Man er ikke del av Storbritannia, men er avhengig av dem for militært forsvar, og er i hovedsak underlagt Storbritannias utenrikspolitikk. Man har aldri vært del av Den europeiske union, men var del av EUs frihandelsregler gjennom Storbritannia. Utover forsvar og utenrikspolitikk styres Man som en selvstendig stat med eget parlament og egne lover. Lover fra Storbritannia som påvirker Man må godkjennes av parlamentet i Man for å tre i kraft.[5][6] Isle of Man er ikke representert i parlamentet i London.[7] Den britiske monarken er representert ved en guvernør (lieutenant-governor) som er utøvende myndighet.[8] EU betrakter Man som handelspolitisk en del av Storbritannia. I forbindelse med Brexit inngikk Man og Storbritannia om å videreføre handelspolitikken. Innbyggerne er britiske borgere.[3]

Nordlig del av øyen er lavland, midtre og sørlige deler har høyder opp mot 600 meter over havet.[9] Øyen er 48 km lang og 16 km bred.[10]

Etter å ha vært bebodd i tusenvis av år, ble øyen gradvis et keltisk-norrønt samfunn da nordboere, hovedsakelig fra Norge, innvandret til Man fra rundt 850 e.Kr. Dette har etterlatt en arv fra tinget ved Tynwald og til mange stedsnavn, som Laxey («Lakselv») og Snaefell («Snøfjell»). Man ble norsk skattland, og én norsk konge har vært direkte konge av Man, Magnus Berrføtt. Man var i 400 år enten underlagt Norge eller styrt av norske interesser, inntil kong Magnus Lagabøte overga øyen til Skottland i 1266. Etter en periode med vekslende underkastelse overfor kongene i England og Skottland kom Man under føydalt overherredømme av den engelske krone. Man ble underlagt den britiske tronen i 1765.

Industri og turisme er sentralt i økonomien.[3] Jordbruk og tekstilindustri er tradisjonelt viktige bransjer.[9]

Etymologi

[rediger | rediger kilde]

Opprinnelsen til navnet Man eller Mann er noe usikker. På manx er Man kjent som Ellan Vannin, hvor ellan er et gælisk ord som betyr «øy». Den tidligste formen for Man er Manu eller Mana,[11] som gir genitivnavnet Manann som fører til ordet Mannin, som får konsonantmutasjon når det blir brukt etter hunkjønnsordet Ellan, noe som gir Vannin. Disse formene er beslektet med navnet til en sjøgud i keltisk mytologi kjent som Manannan på irsk og som Manawydan på walisisk.[12]

Navnet er nedtegnet som Mona hos Julius Cæsar, 54 f.Kr., som Monapia eller Monabia hos Plinius den eldre, 77 e.Kr., som Monæda hos Klaudios Ptolemaios, 150, Mevania og Mænavia hos Orosius, 416, og Eubonia eller Eumonia hos irske forfattere i tidlig middelalder. I walisiske nedtegnelser er det Manaw, og i islandske sagaer er det Mön eller Møn.[13][14][15][16]

Selv om Man aldri ble underlagt Romerriket i den tiden da England var det (se Romersk Britannia), var øyen kjent i greske og romerske nedtegnelser hvor det ble vekselvis kalt for Monapia, Mοναοιδα (Monaoida), Mοναρινα (Monarina), Menavi og Mevania.[17] Mano og Manau, gammelwalisiske og gammelirske stedsnavn for Man, opptrer også i Manaw Gododdin, navnet på den smale kyststripen på sørsiden av Firth of Forth som var en del av det brittonsktalende kongedømmet Gododdin i tiden etter at romerne hadde trukket seg ut av Britannia.[18] Navnet er antagelig knyttet til det samme navnet som på øya Môn[18] og antagelig med det keltiske rotordet som er reflektert i walisiske mynydd, bretonske menez, skotsk-gæliske monadh, og som betyr «fjell».[18] Disse er antagelig avledet fra det urindoeuropeiske rotordet *men-, «å heve seg, kneise», antagelig for å referere til at øya Man tilsynelatende stiger opp av horisonten i Irskesjøen.[18][19]

Naturgeografi

[rediger | rediger kilde]
Calf of Man («Mans kalv»), sett fra Cregneash.

Man er en del av De britiske øyer, og er hovedsakelig en øy, beliggende på nordvestkysten av Europa. Øya ligger i Irskesjøen, omtrent midt mellom England, Skottland og Irland. Geografisk ligger Man nærmest Skottland, deretter England og så Wales. Den er omtrent 48 km lang og mellom 13 og 24 km bred. Øya har et flateinnhold på rundt 572 km².[20]

Man er dominert av to fjellhøyder, dekket av lyng eller gresskledd lyngmo. Det er et flatt lavlandsområde i nord, inkludert The Ayres (Mans nordligste punkt er Point of Ayre) og Ballaugh Curraghs, som har et rikt og verdifullt fugleliv. Sørøst langs halvøya Langness er det også flatt. Den ca. 160 km lange kysten rundt øya består av bratte klipper, men den er brutt opp med sandstrender her og der. Ingen steder er man mer enn ti km fra kysten. I nord er det også sanddyner som skiller viddene ved Ayres fra havet. Innlandet består av skogkledde daler, unntatt i sør, der det er mer nakent. Rundt førti prosent av øya er ubebodd. Foruten hovedøya Mann består Man av en del nærliggende mindre øyer: helt syd ligger Calf of Man, som kun er bebodd noen deler av året; Chicken Rock, der det står et ubemannet fyrtårn; og St Patrick's Isle og St Michael's Isle, som begge er knyttet til hovedøya med gangveg.[21]

Fjellene i nord og i sør er adskilt av en dal. Helt i nord er det meget flatt, lendet består hovedsakelig av avleiringer som ble bygget opp av moreneforskyvninger fra det vestlige Skottland i istidens kaldere epoker. Det er kun ett fjell som er høyere enn 600 meter: Snaefell (Snøfjell), som er på 620 meter over havet. Ifølge en gammel legende kan en fra fjelltoppen se seks kongedømmer: Man, Skottland, England, Irland, Wales og Himmelen.[22] Enkelte tar med et syvende rike: enten Nord-Irland eller Neptuns rike (sjøriket).[23][24]

Klima

[rediger | rediger kilde]

Man har et temperert klima med kjølige somre og milde vintre. Gjennomsnittlig nedbør er høyere enn gjennomsnittet for De britiske øyer, på grunn av øyas beliggenhet vest for Storbritannia og med tilstrekkelig avstand fra Irland til at fuktigheten blir akkumulert fra Irskesjøen av de rådende sørvestlige vindene. Gjennomsnittlig nedbør er høyest på Snaefell, der det er rundt 1 900 mm i året. Ved lavere nivåer kan det bli rundt 800 mm i året. Temperaturene forblir ganske lave; høyeste målte temperatur er 28,9 ℃ ved Ronaldsway.

Flora og fauna

[rediger | rediger kilde]
Aurorasommerfuglen finnes blant annet nord på Man ved Ballaugh Curraghs.
Foto: Michael H. Lemmer

Man har et unikt plante- og dyreliv, hovedsakelig med arter som koloniserte øya i den korte perioden etter istiden da øya var landfast. Det er få pattedyr og enda færre reptiler, og grunnet avskogingen i middelalderen mangler en del fuglearter som nøtteskriker og hakkespetter.[25]

Ballaugh Curraghs, våtlandsområdet i nordvest, har et rikt og variert biologisk mangfold. Her ligger også Curraghs Wildlife Park, både en zoologisk hage og naturreservat. Området er viktig fordi det er bebodd av den nest største myrhauk i Europa, en fugl som kommer til området i løpet av vintermånedene. Andre fugler er blant annet vandrefalk, dvergfalk, rødstrupe, løvsanger, måltrost og jernspurv. Det er også underarter av gjerdesmetter, som muligens er endemiske for øya.

Området er også kjent for sitt mangfold av sommerfugler, og villmarksparken har en egen «Butterfly Walk» der publikum har anledning til å se insektene i deres eget miljø. Her finnes blant annet aurorasommerfuglen. Villmarksparken har en egen avdeling der det er samlet hundre ulike dyr fra andre steder i verden, blant annet pelikaner, otere og pingviner.

Flekkmarihand, som også finnes i Norge, er en av seks orkidéarter på Man.

Ballaugh Curragh har også en av de største ynglende koloniene av ville wallabier på De britiske øyer. Disse pungdyrene synes å okkupere den samme økologiske nisjen som haren.[26]

Curraghs har et variert dekke av buskskog som omfatter blant annet piletrær, og torvmoser er ansvarlige for den store mengden brenntorv i området, som tidligere var en viktig kilde til brensel for befolkningen. Området er også habitat for seks ulike orkidéer, deriblant flekkmarihand.

Brugde, verdens nest største fisk, finnes sesongmessig utenfor Man.
Foto: Chris Gotschalk

Fugleobservatoriet på Calf of Man, etablert 1959 og offisielt britisk fugleobservatorium i 1962, driver detaljerte opptegnelser og ringmerking av lokale fuglearter, deres vandringer og hekking på øya. Noen av fuglene som holder til her, er krykkje og andre måsearter, lundefugl, lomvi, teist, alke, stormfugl (Fulmarus), skarver, og stormsvaler.[27] Bemerk også at Calf of Man er hjem for en hekkende art havlire (vitenskapelig navn Puffinus puffinus), som er en stormfugl. På engelsk blir denne sjøfuglen kalt for «Manx Shearwaters» på grunn av dens tilstedeværelse i sjøen i nærheten av Man. Det er den eneste fugleart som har et navn som er tilknyttet Man. Tidligere hekket den der i tusentall før en fremmed art, brunrotten, invaderte øya.

Hver sommer fra midten av mai til midten av august kan man oppleve flokker av brugde (vitenskapelig navn Cetorhinus maximus), en haiart som er verdens nest største fisk.

Sosioøkonomiske faktorer som endrede jordbruksmetoder har påvirket fuglebestanden på Man. Studier har vist endringer i biodiversiteten. En tidligere vanlig art som viper er i dag sjelden på Man, mens gulspurv har forsvunnet helt fra øya.[28]

Man har et eget økosystem med særegne dyrearter som manxkatten, loaghtansau, mansk rovflue (Manx robber fly, først oppdaget på 1940-tallet), mansk kål (Coincya monensis subsp. monensis) og en egen tomatplante, Manx Marvel tomato. Samtidig har en rekke dyrearter dødd ut i møtet med moderne tid, blant annet en mansk storfeart (utdødd ca. 1815), mansk sauehund (coill), mansk hest (ca. 1820), og mansk gris, kjent lokalt som purrs (sannsynligvis utdødd på 1700-tallet).[29]

Demografi

[rediger | rediger kilde]

I henhold til folketellingen i 2016 hadde Man 83 314 innbyggere.[30] Av dem bodde 26 997 i øyas hovedstad Douglas.

Det meste av befolkningen er født på De britiske øyer, med 47,6 prosent på Man, 37,2 prosent født i England, 3,4 prosent født i Skottland, 2,1 prosent i Nord-Irland, 2,1 prosent i Irland, 1,2 prosent i Wales, og 0,3 prosent født på Kanaløyene.

Folketellinger har vært gjennomført på Man med ti års mellomrom siden 1821 med foreløpige årlige mellomtellinger fra og med 1966. Den er atskilt fra, men nært sammenkoblet med folketellingen i Storbritannia. Folketellingen for 2001 ble utført av Divisjonen for økonomiske og offentlige anliggender (Economic Affairs Division) under Mans finansdepartement og med hjemmel i Folketellingsloven av 1929.

Befolkningsutviklingen på Man
År Innbyggere
1821
  
 40 081
1831
  
 41 000
1841
  
 47 975
1851
  
 52 387
1861
  
 52 469
1871
  
 54 042
1881
  
 53 558
1891
  
 55 608
1901
  
 54 752
1911
  
 52 016
1921
  
 60 284
1931
  
 49 308
1939
  
 52 029
1951
  
 55 253
1961
  
 48 133
1966
  
 50 423
1971
  
 54 581
1976
  
 61 723
1981
  
 66 101
1986
  
 66 060
1991
  
 71 267
1996
  
 74 680
2001
  
 78 266
2006
  
 81 952
2006
  
 83 314
Hvert femte år fra 1961; estimerte verdier frem til 1939.
Kilde: Isle of Man Census Population 1821-1996. Besøkt 22. desember 2009.

Språk

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Mansk

Et tospråklig skilt på Man som har både mansk og engelsk tekst

Det offisielle språket på Man er engelsk. Mansk-gælisk har tradisjonelt blitt snakket, men er i dag betraktet som «kritisk truet».[31]

Kulturen på Man er sterkt påvirket av den felles opprinnelsen i både den keltiske og den norrøne kulturen. Det ble opprinnelig snakket mansk – et keltisk språk beslektet med skotsk-gælisk og irsk – kalt Goidelic Manx (Gaelg). Før vikingtiden var mansk enerådende språk. Før det latinske alfabetet kom til Irland rundt år 500 ble et kryptisk alfabet brukt, ogamalfabet. Øyen ble erobret av styrker fra Norge og norrønt språk dominerte i herskerklassen til 1300-tallet. Engelsk ble dominerende etter at øyen kom under engelsk kontroll på 1300-tallet.[9]

Den siste innfødte og naturlige taleren døde i 1974. Mansk er blitt offisielt anerkjent som et rettmessig opprinnelig regionalt språk under Den europeiske pakt om regionale språk eller mindretallsspråk, stadfestet av Storbritannia den 27. mars 2001 på vegne av Mans regjering.

Ved hjelp av særlig norsk språkforsking ved Carl Marstrander tidlig på 1900-tallet ble mansk dokumentert i tide, og i de siste årene har det oppstått en fornyet interesse for språket. Det er i dag 27 kjente som taler språket naturlig og ytterligere 650 med god kjennskap til det. Siden 2003 har den tidligere skolebygningen i St John's School blitt benyttet for Bunscoill Gaelgagh (mansk for mellomskole). Høyere språkutdannelse er tilgjengelig ved Isle of Man College og Senter for manske studier. I henhold til folketelling av 2001 er det 1 680 av 76 315, det vil si 2,2 prosent av befolkningen, som hevder å ha kunnskap i mansk.

Et karakteristisk mansk uttrykk er Traa Dy Liooar, som betyr «det er nok tid» og representerer det typiske manske synet på tilværelsen.

Religion

[rediger | rediger kilde]

Se også: Sodor og Man bispedømme

Katedralen i Peel.
Foto: Finn Bjørklid

Den dominerende religiøse tradisjonen på øya er kristen, og den gamle kristne kirken på øya er i dag medlem av det anglikanske fellesskapet. Bispedømmet på øya har en ubrutt historie fra 1154 og fram til i dag, men i løpet av denne tiden har det vært en del endringer i tradisjonen og detaljer. Tradisjonelt regnes Maughold av Man som Mans egen skytshelgen.

Som med alle gamle anglikanske kirker var bispedømmet en gang (og fram til reformasjonen) en del av den gang rådende hovedstrømning i den vestlige kristne kirke, den romersk-katolske kirke. Bispedømmet har i perioder vært en del av de nasjonale kirker i Norge (Nidaros erkebispedømme), Skottland, og England.[32] Den manske kirke har også vært påvirket av den irske religiøse tradisjon. Etter 1541[33] har Mans biskop og 28 prestegjeld[34] vært en del av York erkebispedømme.[35]

Det eksisterer også andre kristne kirker på Man. Det nest største kirkesamfunnet er metodistkirken, som er bortimot like stor som det anglikanske bispedømme. Det er åtte romersk-katolske sognekirker som er underlagt autoriteten til den romersk-katolske erkebiskopen i Liverpool. I tillegg er det fem baptistkirker, fire kirker i pinsebevegelsen, og to kalvinistiske kirker (United Reformed Church).[36]

Det er dessuten et lite jødisk samfunn på Man som har en synagoge i Douglas. En rekke jøder ble internert på Man under begge verdenskrigene.[37]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Mans historie

Rett ved vegen og ved siden av Tynwald står det neolittiske monumentet Bellaharra-steinene.
Foto: Finn Bjørklid

Øya Man ble atskilt fra Britannia og Irland en gang rundt 8000 f.Kr. og det synes som om folk tok seg over Irskesjøen og bosatte seg en gang før 6500 f.Kr.[38] De første innbyggerne var jegere og samlere som levde av jakt og fiske, og de brukte redskaper tilvirket av stein og bein, noe som er funnet ved kysten. Disse er utstilt i Manx museum.[39]

Neolittisk tid markerte begynnelsen på steinalderjordbruket med bedre steinredskaper og tilvirkning av keramikk. Det var i denne perioden at megalittiske monumenter ble reist over hele øya. Disse finnes blant annet ved Cashtal yn Ard i nærheten av Maughold, Meayll-sirklene ved Cregneash og Ballaharra-steinene ved St John's. Det var også en samtidig lokal kultur ved Ronaldsway og påvirkning fra Bann-kulturene i Irland.[40]

I bronsealderen ble de store fellesgravene, megalittene, erstattet med mindre gravhauger. Likene ble lagt i dekorerte steinkister. Gravhaugene har skapt varige markører i landskapet på Mans landsbygd.[41]

Jernalderen ble begynnelsen på kulturell innflytelse fra keltisk språk og kanskje også en viss innvandring av keltisktalende folk fra Irland og England. Det er antatt at den første bølgen av folk og/eller kultur kom fra britonere, men det var tidlig innflytelse også fra irske keltere.[42] Det er konstatert en viss endring i språket som ble benyttet i oghaminskripsjoner på denne tiden. Mansk-gælisk er nært beslektet med irsk og skotsk-gælisk. Det ble bygget bygdeborger på fjell og åskanter, og noe færre ute ved kysten. Bondegårdene bygde store keltiske rundhus for hele familien og husdyrene.[43]

I løpet av 800-tallet kom en ny bølge av folk og kulturinnflytelse til Man. Det var norrøne nordboere som seilte nedover kysten av Skottland på veg til Irland. Disse vikingene slo seg etter hvert ned på Man i et stort antall. Fra 900-tallet er det pålitelige skriftlige kilder som viser norrøn besittelse av Man.[44] Disse nordboerne, sannsynligvis hovedsakelig med opprinnelse fra Norge, innførte sine egne ting-tradisjoner med etableringen av Tynwald (= Tingvoll), og mange landinndelinger på øya som fortsatt eksisterer. De etterlot seg også store steinkors med runeinskripsjoner og med en blanding av kristne og hedenske motiver. Mansk språk inneholder en del norrøn innflytelse, men den er relativ liten.

Vikinger går i land på Man, som vist ved en utstilling i museet i Peel, «House of Manannan».
Foto: Finn Bjørklid

Den første formelle tilknytning til Norge fikk øya da den ble erobret og underlagt kong Magnus Berrføtt i 1098. Etter hans død i 1103 ble øya styrt av egne konger, som formelt sto i et vasallforhold til den norske kongen. Kongelisten for Man viser at Magnus II av Man (1095–1102), det vil si kong Magnus Berrføtt III av Norge, etterfulgte Godfred IV av Man (1079–1095), og en Lagman av Man (1102–1104) etterfulgte kong Magnus igjen. Kongedømmet omfattet også enkelte av øyene i Hebridene. Den norske kongens reelle kontroll over Man var liten, spesielt i de lange periodene med borgerkrig i Norge på 1100-tallet. Ingen norske konger etter Magnus Berrføtt kom til Man.[45] Man var bispedømme under erkebiskopen i Nidaros.[9]

Dette ukjente portrettet i stein som arkeologene fant ved Peel Castle, en festning grunnlagt av Magnus Berrføtt, kan representere en mann fra perioden.
Foto: Finn Bjørklid

Det lokale parlamentet Tynwald ble opprettet i norrøn tid for over 1000 år siden. Det er lokalisert ved landsbyen St Johns på vestsiden av øya langs vegen mellom Douglas og Peel. Tynwald konkurrerer med det islandske Alltinget og det færøyske Lagtinget om å være verdens eldste parlament som har vært i kontinuerlig funksjon.

Man var norsk skattland frem til 1266, da øya, sammen med Hebridene, ble avstått til Alexander III av Skottland ved Perthtraktaten. Den siste norrøne konge av Man var Godred IV Magnusson, og etter hans død i slaget ved Ronaldsway i 1275 hadde Skottland kontroll fram til Alexander III selv døde. Etter hans død tok Edvard I av England over øya i 1290. Fram til 1330-tallet skiftet den hender flere ganger, inntil den endelig kom under den engelske kongens kontroll.

I løpet av 1300-tallet ble øya dominert av Stanley-familien. Stanley holdt også tittelen som jarl av Derby, og fikk Man som familiens private eiendom av den engelske kongen, Henrik IV. I 1703 ved Forordningen om bosetning (Act of Settlement) ble bøndenes rettigheter sikret og markerte begynnelsen bort fra undertrykkende føydalt styre for Mans innfødte befolkning. I 1765 sikret imidlertid den britiske kronen seg direkte kontroll over øya, men uten å legge Man inn under det forente kongerike Storbritannia, hvilket ga grunnlaget for Mans status som kronbesittelse (i likhet med Kanaløyene).[46]

Selv om Tynwald etter 1765 fortsatt fungerte som lovgivende forsamling i en del saker, var Mans politiske system dominert av viseguvernøren og Det lovgivende råd. Begge var utnevnt av Storbritannia og all lovgivning var avhengig av kongelig, det vil si britisk, godkjennelse. Fra midten av 1800-tallet og over de neste drøye 100 år gikk Man fra å være styrt etter en britisk kolonial modell til å bli selvstyrt i de fleste indre anliggender.[47] Samtidig utviklet Man seg til et representativt demokrati. Utviklingen innebar overføring til Tynwald av lovgivningsmakt på flere områder, men også at House of Keys overtok myndighet som tidligere lå til viseguvernøren, og til slutt overgang til regjeringsbasert styre i 1990.

Det gamle tinghuset, Old House of Keys, ligger sentralt i byen Castletown. House of Keys er i dag samlet i hovedstaden Douglas.
Foto: Finn Bjørklid

Som milepæler i utviklingen regnes Isle of Man Customs, Harbours and Public Purposes Act av 1866 og Isle of Man Act av 1958, begge vedtatt av det britiske underhuset. Lovene økte de lokale myndighetenes handlingsrom, ikke minst økonomisk. I 1866 ble det også oppnådd enighet om at House of Keys, som tidligere var oppnevnt for livstid av viseguvernøren, skulle velges direkte.[47][48] Tynwalds innføring av direkte skattlegging i 1918,[47] var en annen viktig beslutning som økte Mans selvstyre og muligheter for økonomisk utvikling. Lovgivning med enkelt- og gradvise reformer angående Mans konstitusjon ble gitt i 1919, 1961, 1965, 1968, 1969, 1990 og 2006, men Man har fortsatt ingen samlet nedskrevet grunnlov.

Det ble tatt grep for å modernisere urbane strøk i takt med allmenn velstandsøkning, skjønt med langsommere utvikling i jordbruksområdene i innlandet. Fra 1840-tallet skjøt industrialiseringen på Man fart og øya produserte en tid 20 % av all sink og 5 % av alt bly på De britiske øyer. Gruvene i Laxey var de dypeste gruvene i verden på slutten av 1800-tallet.[49] Øya utviklet seg også til et mål for masseturisme, hovedsakelig fra De britiske øyer, og hovedstaden Douglas ble utbygget i viktoriansk stil. Man fulgte etter hvert de sosiale reformer som først ble introdusert i England.

I løpet av den første og andre verdenskrig var øya benyttet som interneringsleir for fiendtlige borgere fra henholdsvis Sentralmaktene og Aksemaktene, foruten også antatte sympatisører eller andre personer som ikke hadde britisk statsborgerskap.[50]

I 1970 utgjorde jordbruk og fiske kun 5 % av de nasjonale inntektene, og falt til 3 % tiåret etter. Mekanisering av jordbruket minsket antallet bønder, overfiske knakk fiskeindustrien, og det kom et dramatisk nedgang i turistinntektene på 1980-tallet da irske og engelske turister begynte å trekke mot Spania isteden. Særlig perioden 1980-1986 opplevde hard nedgangskonjunktur. Mans regjering svarte med å gjøre øya om til et oversjøisk finanssenter med skattefordeler, og senere tiltrakk seg internasjonal forsikringsfirmaer. I 1982-1983 utgjorde finans 21 % av nasjonalinntektene, en andel som steg til 36 % i 1994-1995.[51]

Man utviklet omfattende gruvedrift på slutten av 1800-tallet for utvinning av sink og bly, og det store vannhjulet i Laxey har forblitt den største vannhjul i verden.
Foto: Finn Bjørklid

Det lovgivende råd, der viseguvernøren var den dominerende kraft, ble etter 1958 gradvis demokratisert. Fra 1980 er viseguvernøren ikke lenger medlem av Det lovgivende råd. Reformer i 1961 og 1978 overførte makt fra rådet til det valgte House of Keys. I 1990 ble den utøvende makt overført til Ministerrådet, en regjering ledet av en statsminister, valgt av og blant Tynwalds medlemmer.[47] Dette har styrket det representative demokratiet, også fordi ministrene hentes blant medlemmene av House of Keys. Det lovgivende råd fungerer fortsatt som Tynwalds overhus.

Da Storbritannia ble medlem av Det europeiske fellesmarked i 1973, fikk Man særstatus,[47] som innebærer at visse felles eksterne tollsatser og avgifter også omfatter Man, som da har tilgang til det indre marked for landbruks- og industriprodukter, men der alle andre direktiver og regler ikke gjelder for Man.

I de siste årene har Man evaluert og fått en forbedring og et større mangfold i landets inntektsgrunnlag, blant annet ved å modernisere og profesjonalisere turismen som har tatt seg opp igjen de siste årene. Samtidig har Storbritannia frivillig gitt både Man og Kanaløyene større selvstyre i indre anliggender.[47] Ansvaret for posttjenester ble overført til Man i 1973. I kom 1979 lokal kontroll over forvaltningen av skatt og avgifter. Samme år fikk Man kontroll over skipsfartsforhold og kunne etablere eget skipsregister, noe som ble gjort i 1984. Ansvaret for telekommunikasjoner ble overført i 1984 og kontroll over Mans sjøterritorium fulgte i 1991.

I 1974 døde den siste innfødte taleren av mansk, men etter den andre verdenskrig har det likevel vært en fornyet interesse for mansk musikk, dans og språk som i de siste tiårene har ført til en større anerkjennelse for mansk kultur, blant annet ved etablering av den første manskspråklige barneskolen.

Politikk og administrasjon

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Mans politikk

Den viktorianske promenaden i hovedstaden Douglas.
Foto: Finn Bjørklid

Man er en selvstyrt kronbesittelse av den britiske krone, noe de har til felles med kanaløyene Jersey og Guernsey. Man er dermed et demokratisk monarki med Storbritannias monark som statssjef med tittelen «Lord of Mann» (to N-er). Monarken er representert på øya av en viseguvernør (lieutenant Governor), som utnevnes av monarken for en femårsperiode. Den utøvende myndigheten i regjeringen er Mans ministerråd (Council of Ministers of the Isle of Man), som består av medlemmer fra Tynwald. Det blir ledet av statsministeren (Chief Minister of the Isle of Man). Ministerrådet utgjør den største andelen av House of Keys. Selve navnet «House of Keys» går tilbake til middelalderen og har antagelig norrøn opprinnelse.[52]

Man er ikke en del av Storbritannia eller Den europeiske union, og er ikke representert noen av stedene. Utenrikspolitisk er Man underlagt Storbritannias regjering, som også har konsulæravtaler med og ansvar for forsvar av, øya.[52]


Parlamentet – Tynwald

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tynwald

Det lokale styringsorganet er parlamentet Tynwald. Tynwald er et parlament med to kamre: House of Keys (direkte valg ved alminnelig stemmerett) og Det lovgivende råd (består av indirekte valgte) sammen med ex-officio (selvskrevne) embetsmenn. Disse to kamrene møtes sammen i felles seksjoner som Tynwald.

Tynwald vedtar lover og fører tilsyn med indre anliggender, skattepolitikk og sosialpolitikk. Eksterne anliggender, som forsvar og representasjon i utlandet, administreres på øyas vegne av britiske myndigheter. Man betaler en årlig godtgjørelse for disse tjenestene.

Tynwald ble formelt grunnlagt år 979 e.Kr. Det er antagelig det eldste kontinuerlige (uten avbrudd) parlament i verden.[53]

Det årlige seremonielle møtet skjer i juli på Tynwald-dagen, som også er Mans nasjonaldag, og blir fortsatt holdt på Tynwald Hill (Tynwald-vollen), hvor det blir gitt en kort beskrivelse av de nye lovene som har blitt skrevet av Tynwald i løpet av det siste året.[54]

Politiske partier

[rediger | rediger kilde]

De fleste politikere på Man blir valgt som uavhengige framfor som representanter for politiske partier. Selv om politiske partier eksisterer, er deres innflytelse ikke på langt nær så sterk som i Storbritannia. Det største politiske partiet er det nylig etablerte Liberal Vannin Party, som ønsker å fremme større uavhengighet for Man og mer ansvar for regjeringen. En nasjonalistisk pressgruppe er Mec Vannin, som ønsker å etablere Man som en selvstendig republikk.[55]

Administrativ inndeling

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Lokal myndighet på Man

Kart som viser organiseringen av de lokale myndigheter og sheading (administrativt område på Man)

Lokalstyret på Man er basert på det gamle kommunesystemet. Det er to typer lokale myndigheter: et bystyre for hovedstaden Douglas (Borough of Douglas), og styrene av «kommisjonærer» for bydistriktene Castletown, Peel og Ramsey, og landsbydistriktene Kirk Michael, Laxey, Onchan, Port Erin og Port St Mary, og 14 «kommunedistrikter» (de kommunene eller deler av kommuner som ikke faller innenfor de distriktene som er tidligere nevnt). Lokale myndigheter er underlagt overoppsyn til Mans regjerings Departement for lokalt styre og miljø (DOLGE).

Eksterne anliggender

[rediger | rediger kilde]

Ifølge britisk lov er Man ikke en del av Storbritannia, men Storbritannia tar samtidig seg av Mans ytre anliggender som utenrikspolitikk og forsvar, og er øverste myndighet for å gi lover til landet, som deretter blir formelt vedtatt av Tynwald.[56] Det er ingen uavhengig militære styrker på Man. Det er en uavhengig politistyrke som blir direkte kontrollert av Mans regjering, men som underkaster seg frivillig inspeksjon av britiske politiinspektører.[57]

Man har hverken medlemskap eller assosiert medlemskap i Den europeiske union. Protokoll 3 til Storbritannias Lov om tiltredelse til Romatraktaten gir tillatelse til at varer fra Man blir solgt uten toll.[58] I samsvar med avtalene om toll og avgift med Storbritannia sørger dette for frihandel med Storbritannia. Mens varer fra Man fritt kan bli flyttet innenfor EU, gjelder ikke det samme for kapital og tjenester. Borgere fra EU har rett til å reise og bo på Man uten restriksjoner.

Man er ikke medlem av Samveldet av nasjoner, men ved sitt forhold til Storbritannia deltar Man likevel i flere institusjoner innenfor Samveldet, inkludert Samveldelekene og Samveldets parlamentariske forening.

Borgerskap i Man er styrt av britisk lov. Pass blir utstedt av Mans passmyndigheter som sier «British Islands – Isle of Man» på omslaget, men den nasjonale status på passet er ganske enkelt «Britisk borger». Selv om de med pass fra Man er britiske borgere, ettersom Man ikke er medlem av EU, har de som er uten besteforeldre født i Storbritannia (eller som ikke har levd uavbrutt for en periode av fem eller flere år i Storbritannia) ikke de samme rettigheter som andre britiske borgere med hensyn til å søke arbeid og etablere seg i EU-land. Pass fra Man kan bli utstedt til en hvilken som helst borger på Man (selv om denne personen har eller ikke har «mansk status» etter de lokale manske sysselsettingslovene). De kan også bli utstedt til britiske borgere med forbindelse til Man som bor i Storbritannia eller et hvilket som helst annet land i kronbesittelsen.

Flagg og symboler

[rediger | rediger kilde]
Skulptur av Bryan Kneale kalt «The Legs of Man» som står ved terminalinngangen ved flyplassen i Ronaldsway.
Foto: Gregory J Kingsley

I århundrer har Mans nasjonale symbol vært triskelet med tre bøyde bein i rustning og sporer. Symbolet er noenlunde likt med symbolet til Sicilias «Trinacria», men det har ikke vært påvist noen historisk forbindelse mellom disse to landene. Mans triskele har ikke en bestemt offisiell formgivning; regjeringens utgivelser, valuta, flagg, turistmyndigheter og andre benytter alle forskjellige varianter. De fleste, men ikke alle, bevarer den roterende symmetrien, noen går med klokken, andre den andre vegen. En del har øverste lår ved klokken 12.00, andre ved klokken 11.30 eller 10.00 og videre. En del har kneet bøyd i 90 grader, andre ved 60 grader, en del nærmere til 120 grader. Også graden av ornamentering av leggrustningen og sporene kan variere betydelig.

Mans triskele.

De tre beina viser til øyas motto, som kom til senere i symbolets historie: Quocunque Jeceris Stabit. Det er tradisjonelt blitt oversatt til engelsk fra latin som «Whithersoever you throw it, it will stand», eller på norsk «hvor hen du kaster det, vil det fortsatt stå».

Skjoldet med triskel av harniskkledte bein for kongen av Man, er gjengitt i Wijnbergen våpenrullen (fra ca. 1288). Mans kongevåpen er også med i to engelske våpenruller fra omtrent samme tid (Wallford's Roll).

Opprinnelsen til «Three Legs of Man» (som de vanligvis blir kalt) er forklart i en populær mansk legende ved at Manannan slo tilbake en invasjon ved å gjøre seg om til tre bein og rulle ned fjellet og således beseire fiendene som hadde gått i land.

Mans flagg inneholder også de tre bena, på rød bakgrunn. Flagget ble anerkjent 1. januar 1933, men er også kjent i bruk før den tid.

Triskele er også brukt i segl med våpenskjold av menn i Norge: Hallstein Thorleifsson i 1303 og Nikulas Hallsteinsson i 1345. Det er mulig at de hadde tilknytning til den gamle norske eller norrøne familien som styrte Man fram til 1200-tallet. Det er hevdet at fra disse mennene stammer deler av den norske Skanke-familien. Men Skankes slektsvåpen er bare ett harnisk- eller støvelkledt bein i skjoldet, og til dels et slikt bein som hjelmtegn. Slektsnavnet kommer fra det gammelnorske ordet skank, som fortsatt finnes brukt i en del norske dialekter for ordet fot. Skankevåpenet er derfor et såkalt talende våpen.

Den norrøne herskerfamilien ble værende på Man en del år etter at Skottland hadde annektert Man og øya opphørte da å være norsk skattland. Det er ikke påvist hvorvidt denne familien utvandret til Norge etter det siste forsøket på å gjeninnføre det tidligere manske styret ved opprøret i 1275 mot skottene. Opprøret feilet katastrofalt og endte med at hundrevis av opprørerne ble drept, inkludert den siste norrøne kongen av Man, Godred IV Magnusson, da mennene fra Man gikk på et nederlag i det avgjørende slaget ved Ronaldsway.

Næringsliv

[rediger | rediger kilde]

Fram til 1800-tallet var Mans økonomi basert på jordbruk (havre og korn) og fiske (sild). I løpet av 1800-tallet ble jordbruket effektivisert: brakkjord ble anvendt for åkermark og mer produktiv buskap ble avlet fram. Bly-,[59] sølv- og kobbergruver ble etablert på midten av århundret, mest kjent er gruvedriften ved Laxey. I løpet av siste halvdel av 1800-tallet økte turismen til Man mens gruveindustrien begynte å avta.

Fram til midten av 1900-tallet var øyas økonomi dominert av turisme. I begynnelsen trakk Man til seg viktorianske familier og ble siden et viktig feriested for britiske og irske turister fra middelklassen fram til 1950-tallet, men fikk deretter hard konkurranse fra den voksende charterindustrien. I løpet av 1950- og 1960-tallet tok Mans økonomi en annen retning etter en rekke politiske avgjørelser for å spre de økonomiske aktivitetene og således ikke gjøre Man avhengig av kun en næring som turisme. På begynnelsen av 1970-tallet var industriteknikk, turisme og finans de tre største sektorene.[60]

I løpet av de siste årene har Man utviklet en betydelig finansiell virksomhet. Man har en såkalt «lavskatt-økonomi» uten skatt på kapitalinvesteringer, ingen formuesskatt, ingen dokumentskatt og ingen arveskatt.[61] Høyeste skatteprosent på inntekter er 18 prosent.

Internasjonal bankvirksomhet, fabrikkindustri og turisme danner pr. 2010 nøkkelsektorer i økonomien, mens tidligere viktige områder som jordbruk og fiske har fått minsket betydning for Mans bruttonasjonalprodukt per innbygger (GDP). Handel skjer hovedsakelig med Storbritannia, og Man er i tollunion med Storbritannia.

Regjeringen på Man har fremmet øya Mans mange lokalsamfunn og landskapsdetaljer som ideelt for produksjon av film, og bidrar derfor selv betydelig til finansieringen av filmer som blir spilt inn på Man. Siden 1995 har 90 filmer blitt gjort på Man.[62]

Mellom Storbritannia og Man ble det i 1999 strukket en elektrisk utjevningsledning som sikret øya strømforsyning. Den var i virksomhet fra november 2000, og med sine rundt 104 km mellom Bispham i Blackpool og Douglas er det den lengste undersjøiske vekselstrøm kraftforsyningsledning i verden.[63][64]

Samferdsel

[rediger | rediger kilde]
Motorvognene fra Snaefell Mountain Railway på endestasjonen ved Snaefell.

Lengden på veinettet på Man er ca. 800 km. Et særtrekk verdt å nevne er at på mange veier er det ikke fartsgrenser.

Jernbanen på Man har en samlet skinnelengde på 68,5 kilometer, hvorav 43,5 km er elektrifisert. Nettverket er delt inn i fem forskjellige systemer:

De tre første linjene er operert av Isle of Transportation. Noen av trikkene er gamle i sin grunnleggende design, over 100 år, men motorer og teknologi ble på 1970-tallet overtatt fra kjøretøyer som i 1974 ble avskaffet av trikkesystemet i den tyske byen Aachen.

Ferga MS «Ben-my-Chree» på veg ut av havna i Douglas.
Foto: Gregory J Kingsley
Sporvogner trukket av hester på promenaden i Douglas.

Det går rutefly mellom Mans flyplass ved Ronaldsway til Irland, England og Skottland, i tillegg til at det er fergeforbindelse til Irland og England.

Flyselskaper som flyr til Man:

Det går en høyhastighetsferge til Belfast, Dublin, Heysham og Liverpool:

  • Heysham (hurtigbåt: 2 t, ferge: 3 t. 30 min)
  • Liverpool (hurtigbåt: 2 t. 30 min, ferge 4 t.)
  • Dublin (hurtigbåt: 2 t. og 45 min, ferge: 4 t. 45 min)
  • Belfast (hurtigbåt: 2 t. og 45 min)

Fergerutene opereres av Isle of Man Steam Packet Company. Hurtigbåtene går kun på sommeren, mens de vanlige fergene går hele året.

Kommunikasjon

[rediger | rediger kilde]

Den fremste telefonoperatøren på Man er Manx Telecom. Øya har i utgangspunktet tre operatører for mobiltelefoni; Manx Telecom, Cloud9 og Sure (Cable & Wireless), men Cloud9 er for tiden ikke aktiv på Man. Bredbåndsleverandører for internettjenester er tilgjengelige via fire lokale operatører som er Wi-Manx, Domicilium, Manx Computer Bureau og Manx Telecom. Øya har ikke egen ITU-landkode, men benytter Storbritannias kode (+44), og landets telefonnumre er en del av Storbritannias nummerplan med lokale koder 01624 (landlinjer) og 07624/07924 (mobilnett).

I 1996 fikk Mans regjering tillatelse til å benytte .im som nasjonalt domenenavn for toppnivå (TLD) og har også ansvaret for dens bruk. På daglig basis blir domenet håndtert av Domicilium, en av internettoperatørene på Man.

I desember 2007 fikk Manx Electricity Authority og dets datterselskap innenfor telekommunikasjon, e-llan Communications, fullmakt til å opprette en ny fiberoptisk forbindelse som knyttet øya til det verdensomspennende fiberoptiske nettverket.

Posttjenester er nå underlagt Isle of Man Post, som overtok fra britiske General Post Office i 1973.

Samfunn

[rediger | rediger kilde]

Massemedia

[rediger | rediger kilde]

Man har tre radiostasjoner: Manx Radio, Energy FM og 3 FM.

Det er ingen egen fjernsynstjeneste på øya, og det skjer lokal overføring av analoge fjernsynssendinger fra BBC 1 og BBC 2 (med BBC North Wests regionale programmer), ITV1 (med Granada Televisions regionale programmer) og Channel 4. Freeview, en britisk fjernsynstjeneste som gjør det mulig å se på fjernsyn og høre på radio med digital teknikk, er tilgjengelig gjennom lokale sendere med en begrenset lokal tjeneste. I områder hvor geografien er egnet, kan disse sendingene bli mottatt direkte fra Storbritannia og Irland.

Mange TV-tjenester er tilgjengelige via kunstig satellitt, som Sky Digital og Freesat fra gruppen av satellitter ved 28,2° øst, foruten også tjenester fra en rekke andre satellitter over Europa som Astra ved 19,2° øst og Hotbird.

Man har tre lokale nyhetsaviser, alle ukentlige, og alle er eid av Isle of Man Newspapers. Isle of Man Courier (distribusjon 36 318) er fri og blir sendt ut til alle hjem på øya. De to andre nyhetsavisene er Isle of Man Examiner (opplag på 13 276) og Manx Independent (opplag 12 255).[66]

Kultur

[rediger | rediger kilde]

Se også: Musikk fra Man

King Chiaullee er musikkgruppe fra Man som spiller tradisjonell keltisk musikk, her på scenen i Lorient, 2008

Kulturen på Man er påvirket av dens keltiske og i en mindre grad av dens norrøne opprinnelse, skjønt øyas nære lokalisering og tilknytning til England, særlig i de siste 200 år som turistmål og nyere masseinnvandring av britiske arbeidstakere, har betydd at britisk påvirkning har vært dominerende helt siden slutten av 1700-tallet. Nyere kampanjer har forsøkt å styrke de gjenværende restene av opprinnelig mansk kultur etter en lang periode med anglifisering, og som et resultat av dette har det vært en økende interesse for mansk språk, historie og musikalsk tradisjon.

Folklore

[rediger | rediger kilde]
Ute på Peel Castle var det en skrekkelig hund som vandret på murene og i korridorene. En representasjon av udyret finnes i dag utstilt i et rom ved inngangen.

I mansk mytologi ble øya styrt av Manannán mac Lir, en keltisk sjøgud, som ville trekke sin kappe av tåke over øya for å beskytte den mot fremmede som kunne tenke seg å invadere. En av hovedteoriene bak opprinnelsen av navnet «Mann» i øyas navn «Man» er at det navngitt etter Manannan.

I mansk folkeminnetradisjon er det mange fortellinger om mytiske vesener og figurer. Blant disse finnes Buggane, et ondskapsfullt troll som i henhold til en legende blåste taket av kirken St Trinian's Church i et raserianfall; Fenoderee er former for ånder eller alver; Moddey Dhoo, en spøkelsesaktig svart hund som vandret rundt på murene og i korridorene av festningen Peel Castle.

Det er også sagt at Man er hjemmet til alver, kjent lokalt som «småfolket» («the little folk» eller «themselves»). Det er en berømt bro kalt Fairy Bridge, som liten i størrelse, men hvor det er sagt at det betyr ulykke å ikke ønske alvene god morgen eller god kveld når man passerer den. Antagelig gjelder dette kun fotgjengere, da det pleide å være en tradisjon å legge igjen en mynt på broen for å sikre seg god lykke. En annen type alver er Mi'raj og Arkan Sonney, en slags hårete piggsvinlignende nisse med lange ører. De kalles også lykkegriser, men de er vanskelige å se.

En gammel irsk fortelling forteller hvordan Lough Neagh, en innsjø i Nord-Irland, ble dannet, ved at Irlands legendariske kjempe Fionn mac Cumhaill (på engelsk kjent som Finn McCool) skuffet opp en porsjon jord og kastet den mot en skotsk rival, men han traff ikke målet og jorda havnet isteden ute i Irskesjøen. Således oppsto øya Man.

Det har vært foreslått at Peel Castle er en mulig lokalisering for arthurianske Avalon. Dette stedet skal være heksenes hellige øy som er vanskelig å finne, siden den alltid er omgitt av tåke.[67]

Den norrøne arv

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Norrøn-gælere

Rester av et manxkors, kalt «Thorwald's Cross», navngitt etter en runetekst, Þorvaldr reisti kross þe[nna] – «Torvald reiste (dette) korset».

Dagens Man er stolte av både sin norrøne og keltiske fortid,[68] og få steder på De britiske øyer er den norrøne tilstedeværelsen mer framtredende enn på Man, noe som også framgår i opprinnelsen av våpenskjoldet med tre bein, og tinget på Tynwald. Manx Museum i Douglas og House of Manannan i Peel er to museer som begge gir et godt inntrykk av den 400 år lange tiden med norrøn tilstedeværelse på Man. Det finnes flere bosetninger fra vikingtiden, som ved The Braaid som har spor av både et keltisk rundhus og to norrøne langhus, et eksempel på sameksistens mellom de to befolkningene. Det er flere gravhauger etter nordboer over hele øya, som Cronk Mooar, Ballateare, Knock y Doonee og ved Balladoole. Ved sistnevnte ble en norrøn hedning på 900-tallet lagt til hvile i en båtgrav på toppen av en høyde hvor stående steiner former et skip. På St Patrick's Isle i Peel er det avdekket flere norrøne graver, hvor den mest framtredende var den til «The Pagan Lady» («Den hedenske frue»). Hennes smykker av rav og andre gravgjenstander er utstilt i Manx Museum.[69]

Manske runesteiner og manxkors av stein finnes i særlig rikt omfang på Man. Det har blitt bevart så mange som 26 runesteiner på Man, mot til sammenligning 33 i hele Norge.[70] Det er funnet totalt 180 manxkors, keltiske høykors gjort på Man, hvor en del av disse er gjort av norrøne håndverkere som arbeidet i både keltisk og norrøn tradisjon. En av dem har selvbevisst identifisert seg selv som Gaute («Gautr gjorde den, og alle på Man»). De fleste står fortsatt i kirkegårder og kirker, som Kirk Andreas, Kirk Michael og den gamle kirken i Braddan.[71]

Gæliske stedsnavn finnes i Beg (liten), Bella (gård, huset til), Bayr (veg), og norrøne navn er i bruken med fell (fjell), rick/wick (vik, bukt), Cardle (fra kvernárdalr, kverndal, Eskdale (fra eskedalr, askdal),[72] hvorav de mest kjente er Snaefell (Snøfjell), Laxey (Lakselv), Langness utenfor Castletown. Den langvarige norrøne perioden førte også til et betydelig antall norrøne personnavn, men i ettertid har bortimot alle blitt keltifisert, fått den irske endelsen Mac og gjennomgått en form for fonetisk forvanskning som gjør dem utydelige i dag.[73] En del personnavn som Olave / Aulay (Olav), Cutell (Mac Kjetil), Crennell (fra Mac Ragnvald), Sytric (Sigtrygg) vitner også om nordboere.[74][75]

Også norrøn mytologi og forestillinger har satt sitt preg på Man, hvor torsdag ble sett på som en lykkebringende dag og egnet for bryllup. Balder er sporet i mansk folkeminne; «Baaltinn» viser til en lokal skikk med å tenne bål på fjelltopper, men senere ble brent bål på hver bella eller landsby for å la vinden drive røyken over åkrene, krøtterne og folk.[76]

Manxkatten

[rediger | rediger kilde]
En manxkatt hvor i dette tilfellet en del av halen finnes.

Man er kjent for katterasen manxkatt, som mangler hale eller det meste av halen, noe som har ført til at den beroende på halelengden blir kalt for «Rumpy», «Rumpy-riser», «Stumpy» og «Longy». Manxkatter har lengre bakbein enn andre katter, noe som får dem til å ligne litt på hoppende kaniner når de løpet, særlig som kattunger.

Som navnet antyder, kommer manxkatten opprinnelig fra Man, men finnes nå også andre steder, særlig i USA. Det har vært mange mytiske forklaringer på hvorfor den mangler halen. Det skyldes at et dominant gen har oppstått gjennom mutasjon og deretter spredt seg blant kattene på Man. På grunn av den manglende halen får manxkattene ofte ryggproblemer. Det er ikke mange manxkatter igjen på Man, og de er sjeldne å se, men de finnes. Dens karaktertrekk er at de er vennlige, glade i vann og svært beskyttende for hjemmet. Det finnes også en semilanghåret variant på Man som kalles for cymrickatt.

Mat og drikke

[rediger | rediger kilde]
Manx Loaghtan-sauer avlet for deres kjøtt og har en viktig andel i mansk kjøkken.
Foto: Chris Bramhall

Tradisjonelt har den nasjonale matretten på Man vært «Spuds and Herrin», det vil si bakte poteter og sild. Den enkle matretten er valgt for sin rolle i å støtte utkomme for bøndene på øya som dyrket jorda og fisket på sjøen i århundrer. En annen matrett som lenge var assosiert på Man er «kipper», røykt sild.

Et nyere krav på tittelen som nasjonalrett er chips, ost og saus. Denne blandingen finnes på de fleste gatekjøkken og består av tykke, oppkuttede chips (pommes frites), dekket med strimler av mansk cheddarost og dekket med en tykk saus.

Sjømat har tradisjonelt stått for en betydelig andel av den lokale maten helt siden nordmenn bosatte seg på øya og antagelig før den tid også. Selv om kommersielt fiske har dalt i de senere år, kan man fortsatt finne den lokale delikatessen, mansk røykt sild, som blir produsert ved røykerier i Peel på vestkysten av øya. Silda blir i dag fisket i Nordsjøen. Røykeriene produserer i dag også andre produkter, eksempelvis røykelaks og bacon.

Krabbe, hummer og kamskjell blir fisket kommersielt, og «Queen Scallop» (Dronning Kamskjell), i flertall kalt for «Queenies», ses på som en særlig delikatesse med en lys og søt smak. Torsk, lange og makrell blir ofte dratt opp for å havne på spisebordet og ferskvannsfisk som ørret og laks kan bli fisket i lokale elver og innsjøer, støttet av regjeringens utklekningsanlegg ved elven Cornaa på Man.

Det gjøres stordrift på krøtter, sauer, griser og fjærfe på gårdene på Man. Mansk lammekjøtt fra gårdene i fjellene er en populær matrett hos både lokale og turister. Loaghtan, en egen rase av manske sauer, har et mørkt kjøtt med et rikt smaksbilde som har funnet anerkjennelse hos kokker, blant annet på kokkeprogrammer som BBCs MasterChef.

Melk og ost blir produsert i meieriene på Man. Særlig Mansk ost har vært en suksess som finnes i røykte varianter og med ulike urtesmaker, og blir solgt i mange matvarekjeder i Storbritannia. Mansk ost tok bronsemedalje i den britiske osteprisen for 2005, og selger rundt 578 tonn om året.

Øl blir brygget på kommersiell skala av bryggeriene Okells Brewery (etablert i 1850) og Bushy's Brewery.

Idrett

[rediger | rediger kilde]
En magasinforside fra 1926 som dekker en Douglas-motorsykkel under Mans TT-løp.

Man er representert som nasjon i Samveldelekene og De internasjonale lekene for øyer eller «Øylekene», og var selv vertskap for de fjerde Samveldets ungdomsleker i 2001. Idrettsfolk fra Man har vunnet tre gullmedaljer i lekene; den siste var Mark Cavendish, en profesjonell syklist fra Man, i et såkalt «Scratch race» (hvor alle deltagere starter fra scratch (det vil si forfra på like vilkår) i 2006. Cavendish har hatt stor suksess i sykling og har vunnet 30 etapper i Tour de France til dags dato. Man startet «Øylekene» i 1985, og var også vert for lekene i 2001.

Idrettslag og individuelle deltagere fra Man deltar i mange sportsgrener eller idretter både på og utenfor øya, inkludert rugby, fotball, gymnastikk, hockey, nettball, bowling og cricket. Siden det er en øy, er det mange former for vannsport som er populære blant beboerne. Den kanskje mest populære idretten er fotball. I den største byen Douglas er det ni fotballklubber alene, av 27 klubber totalt på øya fordelt på to divisjoner.

Det viktigste motorsykkelløpet i verden avholdes på Man i forbindelse med Isle of Man TT Races. Det begynte i 1907 og avholdes årlig i slutten av mai og tidlig juni. Det er i dag et internasjonalt roadracing for motorsykler, og var tidligere en del av Verdensmesterskapet. Manx Grand Prix er motorsykkelløp for amatører og private deltagere som kjører de samme 60,72 km lange løpet som går om fjellet Snaefell i slutten av august og tidlig i september. I tiden når disse løpene foregår, er det trangt om hotellplass og det er vanskelig å ta seg fram over Man med bil, da store deler av vegnettet er sperret av midt på øya. Vegkanter, gjerder og trær langs vegbanen blir også polstret enkelte steder, men det er likevel hyppige skader og dødsfall som en følge av kappløpene. Det har vært 227 dødsfall siden 1907 og fram til dag, uten at det synes å ha lagt en demper på arrangørene.[77]

Cammag er den særegne nasjonalsporten på Man. Det minner om irske hurling og skotske shinty. Det er et lagspill som involverer en stokk (cammag) og en ball (crick), og med alt fra fire til hundrevis av spillere. Tidvis kunne hele byer og landsbyer delta eller spille mot hverandre. Det var en tid den mest populære sporten på øya, men dens popularitet dalte sterkt da fotball ble introdusert på begynnelsen av 1900-tallet. I nyere tid, i forbindelsen med gjenoppdagelsen av mansk kultur, har spillet blitt gjenopplivet med en årlig kamp ved landsbyen St John's.

Kjente personer fra Man

[rediger | rediger kilde]
Syklisten Mark Cavendish er fra Man.
Foto: Ralf Seger

Til tross for det våte og kjølige klimaet har den lave inntektsskatten og fraværet av skatt på personlige investeringer fått et mindre antall berømte mennesker til å bo på øya.

Se også

[rediger | rediger kilde]

Fotnoter

[rediger | rediger kilde]
Type nummerering
  1. ^ engelsk: Isle of Man, også stavet Mann;[2] manx: Ellan Vannin eller Mannin

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ https://www.gov.im/media/1355784/2016-isle-of-man-census-report.pdf.
  2. ^ «Isle of Man», Encyclopædia Britannica. Sitat: «Isle of Man, also spelled Mann,..»
  3. ^ a b c «Isle of Man profile». BBC News (på engelsk). 29. mai 2012. Besøkt 11. september 2024. 
  4. ^ «Isle of Man | History, Geography, Facts, & Points of Interest | Britannica». www.britannica.com (på engelsk). 6. september 2024. Besøkt 11. september 2024. 
  5. ^ «The role and future of the commonwealth», Written evidence from the Isle of Man Government, Parlament.uk
  6. ^ «Brexit: Deal gives Isle of Man ‘certainty for the future’» (på engelsk). 24. desember 2020. Besøkt 11. september 2024. 
  7. ^ «Constitution». www.gov.im. Besøkt 11. september 2024. 
  8. ^ Kermode, D. G. (1974). Regional Self-Government: A Case Study of the Isle of Man. Public Administration, 52(2).
  9. ^ a b c d Aschehougs konversasjonsleksikon. Bind 13. Oslo: Aschehoug. 1970. ISBN 8203061419. 
  10. ^ Swengley, Nicole (1985). Tidens guide til Storbritannia. [Oslo]: Tiden. ISBN 8210025910. 
  11. ^ Kinvig, R. H. (1975): The Isle of Man. A Social, Cultural and Political History. (3. utg.) Liverpool University Press ISBN 0-85323-391-8. Side 18.
  12. ^ Kneale, Victor (2006): «Ellan Vannin (Isle of Man)». «Britonia». I Koch, John T.: Celtic Culture: A Historical Encyclopedia. Santa Barbara: ABC-CLIO, side 676.
  13. ^ Moore, Arthur William (1903): Manx Names. London: Elliot Stock (gjenutg. 1906): «Simple Names», side 84
  14. ^ Sacheverell, William (1859). Cumming, Joseph George. red.: An Account of the Isle of Man. Douglas: The Manx Society. Side 119-120: «The Several Names of Man».
  15. ^ Waldron, George (1726). Harrison, William. red.: A Description of the Isle of Man. Douglas: The Manx Society. 1865. Side 1: «A Description of the Isle of Man»
  16. ^ Kinvig, R. H.: The Isle of Man. A Social, Cultural and Political History. (1975) (3. utg.) Liverpool University Press ISBN 0-85323-391-8. Side 18-19.
  17. ^ Rivet, A L. F. & Smith, Colin (1979:410-11): The Place Names of Roman Britain, Batsford, (Pp xviii + 526, pls, ills, + bib + index)
  18. ^ a b c d Koch, John T. (2006:676): Celtic Culture: A Historical Encyclopedia. ABC-CLIO Ltd. ISBN 1851094407. ISBN 978-1851094400
  19. ^ Indogermanisches Etymologisches Woerterbuch]': Record number 1277 (Root / lemma: men-1)
  20. ^ Man’s Government: Geography
  21. ^ The All Round Guide. Isle of Man, 5. utg. 2002. Sidene 4-5
  22. ^ «Snaefell Mountain Railway». Isle of Man Guide. Maxima Systems Ltd.: «From the top on a clear day it is said one can see the six kingdoms. The kingdom of Scotland, England, Wales, Ireland, Mann and Heaven.»
  23. ^ «Snaefell Summit». isle-of-man.com. Besøkt 12.04.2010.  «It is the answer to the often posed question as to where can one see seven kingdoms at the same time? The seven Kingdoms being the four mentioned by Earl James, the Kingdom of Man, of Earth (in some answers that of Neptune) and of Heaven.»
  24. ^ Artikkel av Ian O'Leary
  25. ^ Life On Islands
  26. ^ Harby, A.P.B.: An Assessment of the Ballaugh Curragh Wallaby Population, 2008.
  27. ^ Birds – Ushagyn
  28. ^ Manx Bird life prepares to celebrate twelfth birthday
  29. ^ Isle of Man: The two breeds of the island sheep
  30. ^ 2016 Isle of Man Census Report, Economic Affairs Cabinet Office, s. 16.
  31. ^ «UNESCO accepts Manx language is not 'extinct'». Isle of Man Government. 19. august 2009.
  32. ^ Moore, A. W.: Diocesan Histories. Sodor and Man. Trinity College, Cambridge. 1893
  33. ^ Act of Parliament (1541) 33 Hen.8 c.31
  34. ^ En fullstendig liste over prestegjeld er oppgitt ved bispedømmets nettsted
  35. ^ Se offisielt inngang hos nettstedet til det anglikanske kirkesamfunn.
  36. ^ Alle kirkene på Man er listet opp på dette nettstedet[død lenke].
  37. ^ The Jewish Community on The Isle Of Man
  38. ^ Bradley, Richard: The prehistory of Britain and Ireland, Cambridge University Press, 2007, ISBN 0521848113. Side 8
  39. ^ Manx Museum Mesolithic collections
  40. ^ Manx Museum Neolithic collections
  41. ^ Manx Museum Bronze Age collections
  42. ^ Byrne, Francis John, Irish Kings and High-Kings. Batsford, London, 1973. ISBN 0-7134-5882-8 , ss. 109&ndsh;111
  43. ^ Manx Museum Celtic Farmers (Iron Age) collections
  44. ^ Downham, Clare (2007), Viking Kings of Britain and Ireland: The Dynasty of Ívarr to A.D. 1014, Edinburgh: Dunedin, ISBN 1-903765-89-7, s. 180
  45. ^ I moderne tid har kong Harald V og dronning Sonjabesøkt Man i forbindelse med 1000 års jubileet til Tynwald i år 2002. En minneplate fra besøket henger i museet House of Manannan i Peel.
  46. ^ Manx Notebook, Act of Revestment
  47. ^ a b c d e f David G. Kermode, «Government in the Isle of Man: Tynwald and the Manx Council of Ministers», Parliamentary Affairs, bd. 55, nr. 4 (2002), s. 682–698.
  48. ^ Kermode, D. G. (1974). Regional Self-Government: A Case Study of the Isle of Man. Public Administration, 52(2).
  49. ^ Mining Remains on The Isle Of Man
  50. ^ Nettstedet til Manx National Heritage
  51. ^ Belchem, John (2000): Mans A New History of the Isle of Man: The modern period 1830-1999, Liverpool: Liverpool University Press, side 272-274
  52. ^ a b Constitution - The Official Isle of Man Government Website
  53. ^ Både det islandske parlament og Færøyenes parlament er eldre, men ble nedlagt henholdsvis i årene 1800-1845 og 1816-1852. Se British Librarys side om Krøniken om Man og Øyene
  54. ^ Tynwalds nettsted Arkivert 29. oktober 2008 hos Wayback Machine.
  55. ^ «MecVannin website». Arkivert fra originalen 9. februar 2012. Besøkt 28. desember 2009. 
  56. ^ Royal Commission on the Constitution 1969 – 1973, Volume I, Report (Cmnd 5460)
  57. ^ Isle of Man Constabulary website
  58. ^ Manx government explanation of Protocol 3 Arkivert 10. september 2008 hos Wayback Machine.
  59. ^ Storbritannia. Oslo: Gyldendal. 1986. ISBN 8257405191. 
  60. ^ Mark Kelly (1999): «The Demographic Implications of Economic Growth in the Isle of Man» (på en). Population and Environment: A Journal of Interdisciplinary Studies (Human Sciences Press, Inc) 20 (4): 325-341.
  61. ^ Direct Tax Arkivert 19. april 2012 hos Wayback Machine. – Isle of Man Government
  62. ^ Isle of Man Film
  63. ^ Howarth, B.; Coates, M. & Renforth, L. (March 2006). «Fault location techniques for one of the World's longest AC interconnector cables». 8th IEE International Conference on AC and DC Power Transmission. ss. 14–18. ISBN 0-86341-613-6.
  64. ^ «The Longest AC Subsea Cable in the World». Major Assets. Manx Electricity Authority.
  65. ^ Manx2 Arkivert 10. juni 2006 hos Wayback Machine., flyselskapets nettside
  66. ^ «Isle of Man Newspapers» Arkivert 22. august 2008 hos Wayback Machine.. Isle of Man Newspapers.
  67. ^ Whittaker, Kelly D.: Avalon's Location; se også The Isle of Man; History Arkivert 6. juli 2011 hos Wayback Machine.
  68. ^ Discover Celts and Vikings in Man: «To folk, keltere og vikinger, har vært de karakteriserende elementer i sammensmeltningen av den manske identitet. Det velbevarte historiske landskapet til Man inneholder fortsatt mange av deres relikvier, og gir en konstant påminnelse om vår nasjonale karakter.» Side 3 i en brosjyre fra Manx National Heritage i serien The Story of Mann.
  69. ^ Engberg Ekman, Marita, red.: Destination Viking. Western Viking Route. North Sea Viking Legacy. Visby 2001. Side 127-135
  70. ^ Page, R. I. (1983): «The Manx Rune-stones», i Parsons, D. (red). (1995): Runes and Runic Inscriptions. The Boydell Press, Woodbridge. Side 227
  71. ^ Cubbon, A. M.: The Art of the Manx Crosses. Manx National Heritage, 3. utg. 1983, opptrykk 1996. Side 3-4; 18, 19
  72. ^ Broderick, George: Place-names of the Isle of Man Arkivert 31. desember 2009 hos Wayback Machine., veldokumentert artikkel med noen få unøyaktigheter.
  73. ^ Manx Surnames, Manx Note Book, vol I, 1885.
  74. ^ Island factfile – Introduction Arkivert 23. juli 2010 hos Wayback Machine.
  75. ^ Manx Surnames, Names of Scandinavian Origin, Manx Note Book, vol III, 1887
  76. ^ Kermode, P. M. C. (1904): Traces of the Norse Mythology in the Isle of Man, kapittel «Mythology», sacred-texts.com
  77. ^ Manx Grand Prix News; BBC: My TT: The Anti-Fan

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Om våpenet med triskel

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Offisielle nettsteder
Turistsider
Annet
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Man&oldid=24813690»