[go: up one dir, main page]

Hopp til innhold

Djibouti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Republikken Djibouti
Jumhuriyah Jibuti
جمهورية جيبوتي
République de Djibouti

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen
Nasjonalt motto:
Unité, Égalité, Paix (fransk: Enhet, likhet, fred)

Kart over Republikken Djibouti

Grunnlagt23. juni 1977
Oppkalt etterDjibouti
HovedstadDjibouti
TidssoneUTC+3
Areal
 – Totalt
 – Vann
Rangert som nr. 150
23 200 km²
0 %
Befolkning
 – Totalt
Rangert som nr. 162
956 985[1] (2017)
Bef.tetthet41,25 innb./km²
HDI0,509 (2021)
StyreformRepublikk
PresidentIsmaïl Omar Guelleh
StatsministerAbdoulkader Kamil Mohamed
Offisielle språkoffisielle språk er arabisk og fransk, andre språk er somali og soho-afar
Uavhengighet fraFrankrike
27. juni 1977
ValutaDjiboutisk franc (DJF)
Nasjonaldag27. juni
Nasjonalsang«Flaggsangen»
ISO 3166-kodeDJ
Toppnivådomene.dj
Landskode for telefon+253
Landskode for mobilnett638

Republikken Djibouti (tidligere Fransk Somaliland) er det minste landet på Afrikas horn. Det grenser til Eritrea i nord, Etiopia i sørvest og Somalia[a] i sørøst. Resten av landets grenser består av Rødehavet og Adenbukten. Den arabiske halvøy og Jemen er bare 20 kilometer utenfor kysten. Djibouti er omtrent 23 000 km² i areal og har drøyt 800 000 innbyggere.

Naturforhold

[rediger | rediger kilde]

Den nordlige delen av landet er fjellendt, mens den midtre og sørlige delen domineres av vulkanske platåer. Høyeste fjell er vulkanen Mousa Ali (2 028 moh.) nord i landet. Djibouti er et av verdens varmeste land, og de varmeste områdene finnes ved Assalsjøen, som også er Afrikas laveste punkt, 155 meter under havet. Mesteparten av den knappe nedbøren faller i fjellene i nord, fra sensommeren og til slutten av mars. Den dominerende vegetasjonen er ørkenkratt, samt skog langs kysten og noen få skogkledde områder i fjellene. Dyrelivet er godt tilpasset til de ekstreme forholdene, og det finnes antiloper, gauper, sjakaler og gaseller. Det er funnet i underkant av ca. 350-400 fuglearter, inkludert en endemisk art (Djibouti Francolin (Francolinus ochropectus)).

Landområdet som utgjør staten Djibouti ble sent befolket. Dette skyldes at landet har mye ørken og lite fruktbare områder. Før kolonitiden var det lite bofaste folk der. Det var stort sett nomader som bodde der i korte perioder. Etter hvert kom det afarer til området fra Etiopia og Eritrea, og issaer fra Adal-kongedømmet i sør. Befolkningen ble religiøst påvirket av araberne og folket ble muslimer. Afarene var slik de fortsatt er, organisert i flere forskjellige klaner og sultanater.

Etter hvert kom også europeere til området. Franskmenn slo seg ned ved Obock i 1859. I 1884 ble området fransk protektorat, og koloni fra 1896 med navnet Fransk Somaliland. Dette var viktig for Frankrike fordi britene i 1897 begynte å bygge havnen Aden på den andre siden av Rødehavet.

I forbindelse med byggingen av jernbanen til Etiopia ble Djibouti en viktig utskipningshavn for etiopiske varer.

I 1946 ble statusen for området endret til fransk oversjøisk territorium. Reformen åpnet for politisk aktivitet, blant annet til å holde møter og danne fagforeninger. Egne folkeforsamlinger ble også opprettet, men den franske guvernøren hadde fortsatt all reell myndighet.

På 1960-tallet gikk det en bølge av avkolonisering over Afrika og svært mange av de europeiske koloniene i Afrika ble selvstendige. Dette var også aktuelt for Fransk Somaliland. Samtidig ble området gjort krav på av både Etiopia og det nylig selvstendige (og konstruerte) Somalia. Etter folkeavstemning i 1967 ble forslagene forkastet. Isteden forble området under fransk kontroll, med utvidet indre selvstyre under navnet Afar- og Issa-territoriet. Opposisjonspartiet Ligue populaire africaine pour l'Indépendence (LPAI) presset med støtte fra Somalia på for selvstendighet. Ti år senere, i 1977, ble det igjen holdt folkeavstemning om selvstendighet. Et stort flertall var da for dette, og området ble selvstendig under navnet Djibouti.

Selvstendighet

[rediger | rediger kilde]
Byen Djibouti.

27. juni 1977 ble Republikken Djibouti selvstendig, og 20. september samme år ble det medlem av FN. Perioden etter selvstendigheten har vært preget av uroligheter mellom folkegruppene afarene og issaene. Den første presidenten, LPAI-lederen Hassan Gouled Aptidon greide til en viss grad å begrense urolighetene med sitt ettpartistyre. I 1979 etterfulgte Rassemblement populaire pour le progrès (RPP) LPAI, og Gouled ble valgt til president uten motkandidat.

I 1980-årene var all politisk opposisjon forbudt, og måtte derfor operere i all hemmelighet. I 1986 flyktet tidligere statsråd Aden Robleh Awalleh til Etiopia der han etablerte opposisjonsgruppen Mouvement national djiboutien pour ĺinstauration de la démocratie (MNDID). I 1989 utviklet det seg voldelige motsetninger mellom etniske grupper i hovedstaden Djibouti Ville og i den afar-dominerte byen Tadjourah, med økende spenninger i afar-områdene. Også året etter var det etniske sammenstøt i hovedstaden.

Ved inngangen til 1990-årene ble motstanden mot Gouleds regime skjerpet, og i 1990 gikk Front démocratique pour la libération de Djibouti (FDLD) sammen med MNDD i en felles front, Union des mouvements démocratiques (UMD). Dette var første gang to politiske grupper med basis i hver av de to etniske gruppene afar og issa gikk sammen for en felles sak.

Konflikten mellom de to etniske gruppene utviklet seg i første halvdel av 1990-årene til en borgerkrig, da særlig Front pour la restauration de l'unité et de la démocratie (FRUD), som bestod av tre militante afar-grupper, grep til våpen mot Gouleds regime 1991. Året etter tok FRUD kontroll over flere deler av landet, særlig i nord, noe som førte til at presidenten påkalte militærhjelp fra Frankrike, som plasserte soldater flere steder i landet. Gouled hevdet at opprørerne var støttet av Etiopia, og den djiboutiske hæren økte i 1990-årene fra 2500 til 25 000 mann. FRUD signerte en fredsavtale med regjeringen i 1994, og mesteparten av volden opphørte. Tilstandene var imidlertid ikke helt rolige før frem til 2001.

Demokratisering

[rediger | rediger kilde]

I 1992 ble det vedtatt en flerpartigrunnlov, men begrenset antall partier til fire, hvor FRUD var ett av partiene som ikke ble godkjent, noe som førte til at deler av opposisjonen boikottet valget, og regjeringspartiet RPP vant alle de 65 setene i nasjonalforsamlingen. Gouled vant det første presidentvalget med mer enn én kandidat i 1993 etter å ha blitt gjenvalgt uten motkandidat 1987.

I 1993 brøt det ut nye kamper, blant annet ved en omfattende regjeringsoffensiv i det nordlige og sentrale Djibouti, da FRUDs hovedkvarter ble erobret. 80 000 mennesker fordrevet fra sine hjem som følge av kampene. 1994 ble FRUD splittet, og Ali Mohamed Daoud ble utpekt til ny leder. Den tidligere lederen Ahmed Dini Ahmed dannet en rivaliserende organisasjon i Addis Abeba i Etiopia.

I 1994 kom det i stand fredsforhandlinger mellom regjeringen og FRUD, og som resultat av megling fra Frankrike ble det inngått en fredsavtale desember 1994, som la grunnlag for å etablere en koalisjonsregjering og å fordele makt mellom folkegruppene og regionene. FRUD-medlemmer ble gitt amnesti og medlemmer av geriljaen ble innlemmet i det nasjonale forsvaret. FRUD forpliktet til gjengjeld å oppgi den militære kampen. Noen sammenstøt fant fortsatt sted 1995–96, men i 1996 ble FRUD legalisert som Djiboutis fjerde politiske parti. FRUD ble splittet på ny, og først i 2000 ble det inngått en endelig fredsavtale. Året etter overga FRUD alle sine våpen til regjeringshæren for destruksjon.

Også i regjeringspartiet RPP fant det sted en avskalling da RPP – Groupe pour la démocratie de la république (RPP-GDR) ble opprettet 1996. Sammen med Parti national démocratique (PND) og Front uni de l'opposition djiboutienne (FUOD) ble opposisjonsalliansen Coordination de l'opposition djiboutienne etablert i 1996 av RPP-GDR.

Ved parlamentsvalget 1997 tok en koalisjon mellom RPP og FRUD samtlige 65 seter. Koalisjonen fikk på ny alle representantene etter valget i 2003. Opposisjonen samlet seg i Union pour une alternance démocratique (UAD). For første gang i landets historie ble det innvalgt kvinnelige parlamentsmedlemmer.

President Aptidon gikk av som president i 1999 i en alder av 83 år etter å ha blitt valgt til en femte periode i 1997. Han ble etterfulgt av sin nevø Ismaïl Omar Guelleh. Ved presidentvalget i april 2005 ble Guelleh gjenvalgt for en ny 6-års-periode. Det samme skjedde i 2011.

Også etter fredsavtalen med FRUD og under Guelleh har politisk undertrykkelse fortsatt i Djibouti, og flere medlemmer av opposisjonen er blitt tatt i forvaring. Det samme gjelder FRUD-medlemmer deportert fra Etiopia. Også fagforeningsledere og journalister er tatt i forvaring, aviser er stengt og det er rapportert om bruk av tortur.

Sommeren 2008 gikk eritreiske styrker inn i Djibouti. Dette førte til en tre dager lang krig som endte med eritreisk tilbaketrekning. Dette førte til sterke internasjonale reaksjoner, og Frankrike økte sin militærbistand til Djibouti.

Politikk og administrasjon

[rediger | rediger kilde]

Djibouti er en alliert av USA i Kampen mot terror, og det er blant annet en stor amerikansk base (Camp Lemonnier) i landet.

Administrativ inndeling

[rediger | rediger kilde]
Djiboutis regioner

Djibouti er delt inn i fem regioner og en hovedstadsregion. Disse er videre delt inn i elleve distrikter.

Forsvars- og utenrikspolitikk

[rediger | rediger kilde]

Siden selvstendigheten har Djibouti opprettholdt et nært forhold til Frankrike, som blant annet har sin største militærbase i Afrika der. Frankrike brukte denne basen både under Gulfkrigen i 1991 og intervensjonen i Somalia året etter. I 1991 sluttet Djibouti seg til koalisjonen mot Irak, noe som styrket forbindelsene med Frankrike. I 2001 fikk Djibouti økt betydning med sin viktige strategiske beliggenhet i forbindelse med den USA-ledede kampen mot internasjonal terror. I juni 2002 etablerte også USA en militær base i landet. Også soldater fra Spania og Tyskland ble utstasjonert i Djibouti for å lede sjøoperasjoner, og flere land benytter landets havn for militære formål.

Djibouti har på grunn av beliggenheten i en ustabil region vært avhengig av gode forhold til nabolandene Etiopia, Eritrea og Somalia, og i 1980-årene klarte landet å innta en meglerrolle mellom de to fiendene Etiopia og Somalia, og mot slutten av 1990-årene mellom Etiopia og Eritrea. Djibouti ble i 1988 trukket inn i konflikten i Nord-Somalia ved at forsyninger til regjeringssiden ble sendt via Djibouti. I 1990-årene hadde Djibouti et anspent forhold til utbryterrepublikken Somaliland, men i 1997 anerkjente Djibouti landet.

Høsten 1999 la president Guelleh som formann i den regionale samarbeidsorganisasjonen Intergovernmental Authority on Development (IGAD) frem nye forslag til en fredsløsning i Somalia, noe som førte til at Somaliland-republikken anklaget Djibouti for å blande seg inn i dets anliggender og stengte grensen. I mai 2000 fant det sted en fredskonferanse mellom partene i Somalia i Djibouti. Da grensekrigen mellom Etiopia og Eritrea brøt ut i 1998 forsøkte også Djibouti å megle mellom partene, men bestrebelsene førte ikke frem. Etterhvert tok Djibouti mer og mer Etiopias parti, og ble anklaget av Eritrea for å være partisk i meglingsforsøket. I 1998 brøt Djibouti de diplomatiske forbindelsene med Eritrea etter å ha beskyldt landet for å støtte FRUD. Forbindelsene ble ikke gjenopprettet før 2000. I 1998 ble Etiopia avstengt fra de eritreiske havnene som følge av krigen mellom Etiopia og Eritrea, og bare havnen i Djibouti sto igjen, noe som ytterligere styrket forbindelsene mellom Djibouti og Etiopia. I 1998 inngikk Djibouti og Iran en avtale om økonomisk samarbeid og avtaler med Libya og Jemen ble inngått 2000. Som følge av sin geografiske plassering på det konfliktfylte Afrikas horn, har Djibouti gjennom mange år vært mottaker av betydelige antall flyktninger.

Djiboutis økonomi er sterkt drevet av handelsvirksomhet, og mesteparten av eksporten fra det mye større, men landlåste nabolandet Etiopia går via Djiboutis havner. Djibouti har selv erklært å være «Øst-Afrikas Singapore». Landet får økonomisk støtte fra blant annet Frankrike og Saudi-Arabia. Landet har nærmest ingen naturressurser, tilnærmet ingen industri og forholdsvis lite jordbruk, men noe fiske.

Økonomiske nøkkeltall Verdi % av BNP År, kilde
BNP 0,76 mrd US$ 2006, UN Statistics
BNP (vekst) (Verdensbanken) 3,20 % 2005, UNDP Database
Industriproduksjon 6,8 % 2006, UN Statistics
Konsumpriser 2,8 % 2006, UN Statistics
Renter 3 mnd
Arbeidsløshet 44,0 % 1991, UN Statistics
Handelsbalanse 0,10 mrd US$ 2006, UN Statistics
Betalingsbalanse 1995 -0,02 mrd US$ 1995, WTO Trade Profiles
Utviklingshjelp 0,08 mrd US$ 2005, UNDP Database
BNP per innb 1005 US$ 2008, UNDP Database
Type nummerering
  1. ^ Etter internasjonal rett grenser det til Somalia, men reelt sett til Somaliland, en de facto selvstyrt og uavhengig somalisk utbryterrepublikk.[2]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ https://data.worldbank.org/indicator/SP.POP.TOTL; World Bank Open Data; besøksdato: 8. april 2019.
  2. ^ De forente staters sikkerhetsråd (26. mai 2009). «Resolution 1872 (2009)» (PDF). Besøkt 9. oktober 2021. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]