Vurdering av oter Lutra lutra (Linnaeus, 1758)

Beskrivelse av arten:

Oteren (Lutra lutra) har en palearktisk utbredelse og finnes i Europa, Asia og det nordvestlige Afrika (Burgin mfl. 2020). Oteren var frem til begynnelsen av 1900-tallet utbredt over hele Norge, men bestandstettheten har formodentlig alltid vært lavere i innlandet enn ved kysten. Arten opplevde en kraftig bestandsnedgang fra begynnelsen av forrige århundre som varte mer eller mindre til 1970-tallet. Nedgangen skyldtes i all hovedsak høyt jaktpress støttet av statlige skuddpremieordninger. Oteren ble totalfredet i 1982. På 1970-tallet begynte bestanden å øke i nord. Arten har gradvis gjenerobret kyst-Norge fra nord og forekommer nå regelmessig helt frem til Boknafjorden i Rogaland. Den forekommer fåtallig og fragmentert langs Sørlandskysten og rundt Oslofjorden (van der Kooij 1998 med referanser, van Dijk mfl. 2021, Artsdatabanken 2021). Situasjonen for den sørøst-norske bestanden var lenge uklar, men det ser ut til at den gradvis kommer seg. Unntaket er innlandet i Agder og Telemark der det fortsatt mangler registreringer av arten (van Dijk mfl. 2021, Artsdatabanken 2021).

Forringet næringstilbud grunnet forsuring av vass­dragene har sannsynligvis hatt betydning for oterens tilbakegang i Sør-Norge. Sur nedbør øker også tilgjengeligheten av kvikksølv, noe som kan ha en negativ innvirkning på oteren. Andre miljøgifter som PCB og nyere miljøgifter som PFOS og PBDE har blitt påvist med høye verdier i otere uten at effekten på dyrene er klarlagt (van der Kooij 1998 med referanser, SLU Artdatabanken 2020). Siden 1987 har Norsk institutt for naturforskning (NINA) på oppdrag fra Miljødirektoratet foretatt og landsomfattende innsamling av døde otre fra alle autoriserte preparanter, den såkalt fallviltstatistikken. Siden 2009 har det blitt tatt standardiserte prøver til analyse av miljøgifter. De viktigste dødsårsaker blant innsendte otere siden 1987 er påkjørsler (56%) og drukning, først og fremst i fiskeredskap (30%). NINA har de senere årene fått inn økt antall meldinger om drukning i fiskeruser (van Dijk mfl. 2021).

Vurdering:

Fallviltstatistikken for oter viser frem til midten av 1990-tallet en oppgang for deretter å avta frem til i dag (van Dijk mfl. 2021). Nedgangen i fallviltstatistikken gjenspeiler trolig ingen nedgang i oterbestanden. Nedgang i antall påkjørte otre skyldes at personell hos statsforvaltere og kommuner direkte kan registrere oterfallvilt i Hjorteviltregisteret uten at NINA får melding om dette. Samtidig får NINA ikke automatisk melding om dyr som blir sendt til obduksjon hos veterinærinstituttene. Til slutt blir lovlig skutte otre i stor grad ikke sendt inn og interessen for utstopping av oter kan ha dalt i takt med at arten blir vanligere (van Dijk mfl. 2021).

Antall registreringer av oter i Hjorteviltregisteret og i Artsobservasjoner viser siden midten av 2000-talet en markant økning. Utbredelsesarealet har økt gjennom hele undersøkelsesperioden (1987-2020)(van Dijk mfl. 2021).

Van Dijk mfl. (2021) utarbeidet også en relativ bestandstetthetsindeks som er en modellering av data fra oterfallviltregisteret, Hjorteviltregisteret og artsobservasjoner.no i perioden 1987–2020 samt miljøparametere for tilgjengelig habitat i kommunene. Tetthets-indeksen indikerer at bestanden har vært relativt stabil frem til 2010, med en påfølgende svak økning.

Oteren er globalt klassifisert som NT. I Finland er oter listet som LC (Hyvärinen mfl. 2019), mens i Sverige er den listet som NT (SLU Artdatabanken 2020) og i Danmark som VU (Dansk rødliste 2019). Både i Sverige og Danmark opplever arten en bestandsoppgang (SLU Artdatabanken 2020, Dansk rødliste 2019), noe som også observeres andre steder i Vest-Europa (Mathews og Harrower 2020, van Norren mfl. 2020, Meinig mfl. 2020).

Den observerte nedgang i bestandsindeks 1990-2013 på 41% (van Dijk og May 2012) som ble vektlagt når oter ble vurdert som sårbar (VU) i rødlista 2015, var utelukkende basert på fallviltregistret. Nyere analyser der også data fra andre kilder er inkludert, viser at nedgangen ikke gjenspeilet en reell nedgang i populasjonen og at arten i lengre tid har vært i fremvekst, både i antall og i utbredelse (van Dijk mfl. 2021).

En nedgradering av oter til livskraftig kan føre til et økt jakttrykk på arten. Dette har beviselig ført til en kraftig bestandsnedgang i det forrige århundre. Intensivering av fiskeoppdrett vil trolig føre til en økning i legal og illegal avlivning og tilfeldig drukning av otere. Påkjørsler kan påvirke små bestander negativt. Nye og gamle miljøgifter vil også kunne påvirke bestanden, særlig populasjonen i innlandet. For å følge utviklingen av bestanden er det nødvendig å fortsette overvåkningen som NINA utfører. Analysering av døde otere for miljøgifter vil trolig kunne gi svar på hvordan disse påvirker oterbestanden.

Konklusjon:

Oteren (Lutra lutra) vurderes som livskraftig LC.