– Du, Veiviseren!

Det er Odd fra Bodø som har oppdaget Nils Gaup under fotografens blitsparaply. Han kommer på ustø kurs opp Markveien under kaskader av uvasket hår, og byr fram en svart neve som har tatt i det meste. Odd vil bare fortelle at han skal på Colosseum for første gang på 20 år, for å se på denne Kautoslåsskampen. Og kanskje Gaup kan bidra med en tier så han får feiret avgjørelsen med en øl.

Gaup graver dypt i bukselommene, og trekker fram rusk, rask og en hundrelapp.

– Nå kan jeg gå på polet! jubler Odd.

– Jeg trodde det var en papirlapp, mumler Gaup i det han innser at eposet om Kautokeino-opprøret nå har kostet 52.000.100 kroner.

Han har laget dyrere filmer, men nå har Gaup nerver. Nesten mer enn da han som ufaglært røver satte seg i registolen til «Veiviseren» og endte opp på Oscargallaen.

– Det er store forventninger. Større enn vanlig. Og film er som musikk. Du kan lage verdens beste låt, men den blir ikke bra før den fungerer i møte med publikum.

Onsdag får han svaret, når «Kautokeino-opprøret » har premiere under Filmfestivalen.

Scene: En Grünerløkka-café kledd i krom og svart lær. Kundegrunnlaget består av Nordlys og en Idol-kjendis. Utsikt til en glissen park gjennom de heldekkende vinduene.

Regissøren fikk selvsagt bestemme location. Nils Gaup har som forventet ringt og forklart at han er forsinket. Vi torde uansett ikke annet enn å booke et seint fly hjem. Han har tross alt vært forsinket i årevis, er det ikke finansiering som mangler så er det ulveflokker som skal digitaliseres. Men nå er det altså filmpremiere. Og der kommer en umiskjennelig lyslugget, stutt kar vassende i grått slaps med mobil på øret og er busy.

– Latte, bestiller Gaup på utvannet østfinnmarkdialekt.

Den samiske Spielberg har bodd i Oslo mesteparten av sitt liv. Han flyttet til Grünerløkka da det var et arbeiderstrøk på Østkanten. Etter hvert som han ble mer etablert, kunne han i 1989 selge for 250.000. Ikke før hadde han kjørt flyttelasset over Akerselva, så ble Grünerløkka statusstrøk. Da han for seks år siden lengtet tilbake, måtte han ut med 2,5 millioner for en leilighet. Slik sett kan han takke slike som seg selv for at en gang så trivelige Ryes plass nå er omringet av glorete meklerskilt. I hvert hjørne står en 7-Eleven med pepperspray på tilbud til kvinner som en gang kunne gå uantastet hjem i mørket.

– Det har vært noen forandringer, ja. Akkurat som hjemme. Kautokeino var et av stedene som moderniserte seg raskest i landet.

Gaup vokste opp midterst i en stor søskenflokk, i tredje hus til venstre i Soahtefielbma utenfor bygda. Faren hadde gitt opp reindrift til fordel for en god, fast inntekt i gruvene. Men skulle de til Alta vinterstid måtte de spenne for kjørereinen. Dagligvarer fikk de på kramboden. Veitrafikken besto av traktorer.

– Jeg er kanskje romantisk, men det var som en westernby. Reinsdyr parkert utenfor saloonen. Folk gikk inn med svære kniver, spilte poker og drakk øl. Spennende.

«Veiviseren» og «Kautokeino-opprøret» ville aldri sett dagens lys om Gaup hadde hatt tilgang på fjernsyn da han vokste opp.

– Da ville jeg vel laget musikkvideoer.

De gamles fortellinger ble Barne TV-surrogat.

– Jeg fikk høre noen spøkelseshistorier som får meg til å grøsse den dag i dag. De var flinke fortellere, kunne male fram bilder og få folk til å lytte. Historiene var gode, men det viktige var hva de puttet inn i dem. I «Veiviseren» ville jeg fortelle om den gamle samiske religionen og deres natursyn, det er skjult inn i historien – samme teknikk som de gamle brukte.

De gamle fortellerne kunne brodere ut sagnet om Aigin som lurer røverbanden fra øst så fortellingen varte en halvtime. Men det ble stille når han spurte om Opprøret. Han oppdaget at Kautokeino bar på et dypt sår. De siste sju årene har han viet til å klore på de infiserte skorpene, finne ut hva som egentlig skjedde da en gruppe strengt religiøse samer drepte handelsmannen og lensmannen, og pisket soknepresten i bygda. Aslak Hætta og Mons Somby ble halshogget. 26 ble dømt til straffarbeid. Tilbake sto en liten bygd rystet i grunnvollene.

– Dette kastet skygger langt inn i vår tid. Troen gikk også under jorden, det kalles ikke læstadianisme i Kautokeino.

Men han har vært med på lohkki – lesing i private hus.

– De frelste kunne få slike rørelser. Jævlig skummelt, syntes jeg. Seinere leste jeg om Theresa av Avila som beskrev sine åpenbaringer, og spurte en gammel tante om det var slik det føltes. Da kunne jeg begripe det. Det var ekstase.

– Har du anlegg for ekstase?

– Det må være når jeg hører Rolling Stones.

Gaup er selv etterkommer etter en av opprørerne. Han har holdt folkemøter i Kautokeino mens filmen var under planlegging.

– Dette er jo ingen heltehistorie. Jeg kaller det en tragedie. Det ender i tragedie fordi folk ikke klarer å forstå hverandre.

– På sett og vis var de datidens al-Quaida?

– Gjennom dette arbeidet har jeg også forstått mer av al-Quaida. Om selvmordsbombere. Om hvordan avmakt kan pasifisere, eller få folk til å gjøre irrasjonelle ting. Makt og avmakt vil alltid eksistere, derfor er dette fortsatt aktuelt.

Han fikk håndfast erfaring med overmakt under Alta-demonstrasjonen. Gaup stakk fra militæret og reiste opp. Så satt de i en lavvo på vidda, Nils Gaup og Nils Somby. Etterlyst av politiet for henholdsvis desertering og brusprengning. Gaup kjørte scooteren da politiet var på sporet og de måtte stikke.

– Jeg meldte meg i Alta, og nektet videre tjeneste på grunn av Alta-saken.

Etter «Veiviseren» avtjente den feirede regissøren sin siviltjeneste som gallerivakt. Han ble raskt den største attraksjonen i galleriet, og ble dimittert.

Siden har Gaup vært en av de mest markante samiske kunstnerne, men knapt stått på barrikadene i samepolitikken.

– Jeg har ikke hatt noe særlig å si. Ingen har spurt meg, heller, og det er jeg glad for. Jeg driver ikke med politikk. Og jeg har ikke tro på nasjonsbygging. Det fyller meg med ubehag. Nasjonalisme har aldri vært et tema i samisk kultur, der har medmenneskelighet og respekt for jorden vært det viktigste.

– Hvilket forhold har du til Sametinget?

– Jeg vet ikke konkret hva Sametinget gjør. Jeg har forsøkt å sette meg inn i det, men aldri fått klare svar. De må bli flinkere til å kommunisere hva de vil og hva de gjør, ellers blir det uforståelig for mange nordmenn. I dag hører vi nesten bare om økonomiske misligheter og skandaler. Det hjelper ikke på imagen.

Som liten ble han sendt på en internatskole der han ikke forsto et ord av frøkens norsk. Men han var allerede mer opptatt av bilder enn ord.

– Jeg var temmelig flink til å tegne. Som tegner ser du ting på en annen måte. Konturer, skygger, et øye blir et objekt.

Flyttveien med familiens rein mellom Kautokeino og Kvænangen var ikke en stor nok verden for ham.

– De som vokste opp med rein kom seg aldri videre. De måtte bli med flokken. Som å drive en bondegård som beveger seg, og blir større og større. Jeg ville aldri hatt tålmodighet til det.

Inger Anne Hætta Gaup måtte forsone seg med sønnens utferdstrang, selv om hun per brev forlangte ham hjemsendt fra skolegangen i Trondheim.

– Hun hadde hørt at jeg spiste narkotika.

I realiteten hadde han drukket øl.

– Det ble oppdaget, og rektor sendte brev til foreldrene der han gjorde rede for regelverket. «All nytelse av alkohol og narkotiske stoffer ...». Moren min misforsto. Jeg var snill gutt resten av året, det vil si jeg ble flinkere til å arrangere party uten å bli tatt.

I Trondheim satt Gaup fjetret gjennom Espen Schønbergs «Peer Gynt» på Trøndelag Teater.

– Det var en mektig opplevelse. Visstnok en av de beste oppsetningene som er laget.

Fast i troen på at dette var hverdagen på scenen, søkte han Teaterhøgskolen. Han reiste med Riksteateret og fikk være med å starte Beaivvás Sámi Teáhter. «Gullivers siste reise» på Hålogaland Teater ble også Gaups siste.

– Vi var flere på scenen enn i salen. Det var et tankekors. Teater er faktisk noe av det kjedeligste man kan tenke seg. Du skal gjøre det samme uke etter uke. Hver kveld. Kommer deg aldri ut noe sted. Jeg ville ut i jungelen, til New York, oppleve verden slik Peer Gynt gjorde det.

– Hva fikk deg til å innbille deg at du kunne lage film?

– Jeg har aldri vært spesielt begavet. Jeg er bare utålmodig.

Mens han gikk på Teaterhøgskolen fikk han en hovedrolle i filmen «Det andre skiftet». Gruvearbeid kunne han etter to sommersesonger med tolvtimerskift i Biddjovagge. Film hadde han knapt sett. Angsten over å spille mot Bergmann-gudinnen Mona Malm ble bare overskygget av en intens nysgjerrighet over hvordan en film ble til.

– Jeg var et mareritt. Når jeg egentlig skulle være ute av veien og øve replikker, var jeg høyt og lavt og spurte og grov om kameraføring og linser.

Det utviklet seg til et vennskap med den plagede fotograf Erling Thurmann-Andersen. Da manuset til «Veiviseren» var ferdig, ringte Gaup. Han fikk med seg de beste i faget bak kamera, og ga dem frie hender. Publikum hoppet i stolene på Colosseum da tsjudens øks hogg gjennom lerretet i surround-lyd.

Gaup liker det digert. Han har 48 tommer i stua. På jobb filmer han helst i bredformat.

– Scope-formatet er veldig film. Det har mer dybdeskarphet, en følelse av reinflokken som raser over vidda. Alt blir større, også lyden.

Med «Veiviseren» kjempet Norge om en Oscar, for første gang siden «Kon Tiki». At filmen tapte i innspurten var ikke farlig, Gaup vendte tilbake fra Hollywood med smokinglommene breddfulle av visittkort. Det gikk rykter om en Bond-film. Han takket nei til «Robocop II» og den sikre kassasuksessen «Not without my daughter». I stedet har han de siste årene laget fjernsyn og film for hjemmemarked, sist Sandemose-filmen «Misery Harbour» til lunken respons. Men Gaup har ikke angret på at han valgte å bli i Norge.

– Ville «Waterworld» gjort det bedre etter årets Nobelpris?

– Det kan hende filmen hadde slått an om den kom på et seinere tidspunkt. Men jeg tror uansett den ville blitt bra om den hadde blitt gjort riktig.

Gaup var med på å skrive manus og hadde regi på Kevin Costners epos, som skulle bli tidenes dyreste kalkun. Men han trakk seg da han så hvor det bar.

– Det var en film som kunne betydd noe. Naturen som et levende vesen, som slo tilbake. Så måtte menneskene finne en ny måte å leve. Men Costner ville lage en film ingen helt forsto.

Gaup plukker opp telefonen som ringer for tiende gang på et kvarter. Myser på displayet, og trykker «avvis».

– Er det fortsatt Hollywood som ringer?

– Nå er det journalister. Hollywood krever en viss servilitet. Det synes jeg er vanskelig. Da har jeg ikke noe å gjøre der. Dessuten har du ikke en sjans til å komme tilbake til hjemlandet etter en actionsuksess i utlandet. Renny Harlin sliter med det. Han vil lage film i Finland og ingen tar ham alvorlig. Har du solgt sjelen til djevelen, er det vanskelig å forhandle den tilbake.

Den milde lille mannen som sitter her og rører i glasset sitt skal ha organisert det reine Guantanamo for sine skuespillere under innspillingen på Film Camp i Indre Troms.

– Jeg hører de sier det, sukker Gaup.

– Skuespillere nå til dags bor ofte på hotell og lever et godt liv. Aslak Hætta og kompani levde under et umenneskelig press. Du må leve i en ekstrem situasjon for å sette deg inn i det. Jeg behandler skuespillere forskjellig, alt etter som hva de skal gi. Noen skal være trygge, noen usikre. Noen glade, noen triste. Så må jeg hjelpe dem.

– Hjelpe til å bli trist?

– Ja, noen trenger det. Det er ikke gøy å gjøre.

– Etter «Veiviseren» sa du at det var selvmord å lage film?

– Noen filmer som tar all energi og glede ved å leve. Da lurer jeg på om det er verdt det.

– Du har en hang til å lage film utenfor allfarvei.

– Jeg har laget en del i byen, «Nini» og «Deadline Torp», men det er kjedelig. Film er som en ekspedisjon.

Gaup peker ut på parken utenfor.

– En ekspedisjon der ville blitt kjedelig.

– En mann måtte dø for «Veiviseren»?

– Han døde vel ikke akkurat for filmen. Det var en finsk trailersjåfør som fraktet film. Han fikk stopp og begynte å gå i 40 kuldegrader, så ble han funnet død i veikanten. 40 er veldig kaldt. Så kaldt at alt blir fint, kameraet elsker det kalde. Avsindig vakkert!

Slikt får Gaup til å være oppriktig bekymret for global oppvarming.

– Tenk om det blir bare 10 kuldegrader i Kautokeino!

Gaup skal flytte hjem. De selger tross alt latte også i Kautokeino. Døtrene er voksne og har fløyet fra redet.

– Kautokeino har unikt lys og unikt landskap. Et ideelt sted å lage film.

Vi må nøye oss med to plussgrader og eksos.

– Er det bra fotolys nå?

– Nå er det bra, sier regissøren.

– Dessuten må jeg på postkontoret.