attribusjon

Attribusjon kan gjennomføres til noe som skjer andre («Karl falt på gaten, han er en klums!») og hendelser som vi selv opplever («Jeg falt på gaten i dag, det var skikkelig glatt!»). Attribusjoner vi gjør om andre kalles interpersonlige attribusjoner, mens attribusjoner vi gjennomfører om egen atferd kalles selvattribusjoner.

Selvattribusjon, også kalt selvpersepsjon, er mye studert som kilde til holdningsendring og endring i motivasjon, spesielt av den amerikanske sosialpsykologen Daryl Bem (født 1938). Han mener for eksempel at vi ofte trekker slutninger om egen motivasjon ut fra observasjon av hva vi gjør og omstendigheten rundt denne atferden. Hvis jeg ofte går tur, vil jeg (og andre som ser meg gjøre dette) lett kunne trekke den slutning at jeg liker å gå tur. Ut fra samme prinsipp vil det at jeg går tur med en lovet belønning for å gå tur, gjøre at jeg kommer i tvil: Går jeg tur fordi jeg liker dette, eller fordi jeg forventer en belønning? I slike tilfeller vil min motivasjon for aktiviteten lett kunne reduseres (overrettferdiggjøring).

Hvordan vi attribuerer kan ha betydning for psykologisk fungering, særlig hvis vi etablerer typiske attribusjonsmønstre i ulike situasjoner. Eksempelvis kan en person som gjør det dårlig til eksamen attribuere årsaken til noe ved seg selv («å, jeg er så dum»). Dette kan være uheldig fordi en slik årsak er stabil og dermed vanskelig å endre.

Motsatt kunne studenten som gjør det dårlig til eksamen tilskrive årsaken til dette til noe i situasjonen («oppgavene var så vanskelige dette semesteret»). En slik attribusjon innebærer at årsaken ses som ustabil, noe som er gunstigere fordi en ustabil årsak kan endres.

• attribusjonsteori
• kognitiv psykologi