Pius 7.

Den første delen av Pius 7s pontifikat var preget av forholdet til Frankrike og Napoleon Bonaparte, som i 1796 hadde rykket inn Kirkestaten. Under revolusjonskrigene ble Kirkestaten oppløst, mens den daværende paven ble holdt fanget i Frankrike. Ved hjelp fra Østerrike holdt Pius 7 inntog i Roma og begynte de forhandlinger med Napoleon som førte til konkordatet av 15. juli 1801.

Denne avtalen anerkjente katolisismen som religionen til det overveldende flertall av franske borgere. Paven skal ha protestert mot de såkalte «organiske artikler» som Napoleon føyde til konkordatet for å sikre statsmyndighetene avgjørelsen av de kirkelige spørsmål i Frankrike, og som sikret de protestantiske kirker samme status som den romersk-katolske.

I 1804 medvirket Pius 7 ved Napoleons keiserkroning i Paris. En tradisjonell keiserkroning ville latt paven krone keiseren, men Napoleon kronet i stedet seg selv. Siden oppstod det et spent forhold mellom Pius 7 og Napoleon.

I 1809 ble Pius 7 tatt til fange av en av Napoleons generaler og ført til Fontainebleau, hvor han ble holdt i husarrest. I 1812 kom det igjen til et personlig møte mellom Pius 7 og keiseren. Pius gjorde nå betydelige innrømmelser, som Napoleon publiserte som et nytt konkordat i 1813. Det ble straks etter tilbakekalt av Pius.

I 1814 vendte Pius tilbake til Roma. Samme år gjenopprettet Wienkongressen Kirkestaten, og Pius 7 gjenopprettet Jesuittordenen.

Pius' epitafium i Peterskirken er utført av Bertel Thorvaldsen.

• pave
• katolisisme
• kristendommens historie
• katolisismens historie