Kristian Elster d.y. var litteraturkritiker, teateranmelder og forfatter. Han skrev en rekke romaner, fortellinger og essays, samt tobindsverket Illustrert norsk litteraturhistorie, som var hans viktigste arbeid som kritiker.
Elster var den yngste av tre brødre, og faren døde bare et par uker etter at sønnen var født. Moren flyttet da hjem til Førde i Sunnfjord, der Kristians morfar var prest og farfaren sorenskriver. Det var hans barndoms lykkelige tid, og dit søkte han lenge i feriene. I sitt forfatterskap kom han stadig tilbake til vestlandsnaturen og til embetsmannsmiljøet. – Etter 7 år flyttet familien til Kristiania. Elster tok examen artium 1900 og juridisk embetseksamen 1905. Etter to år som sorenskriverfullmektig i Mandal ble han 1908 ansatt som sekretær i Landbruksdepartementet, der han med et kort avbrudd ble til 1918.
1905 fikk han trykt sin første fortelling, og to år senere debuterte han med en samling Fortellinger. Han var nå både embetsmann og forfatter, og fra 1911 var han i tillegg teater- og litteraturkritiker i avisen Norske Intelligenssedler. Det var en ganske arbeidskrevende tilværelse. 1919 ble han ansatt som litteraturkritiker i Aftenposten og som teateranmelder i Nationen. Da hadde han sluttet i departementet og var deretter bare skribent.
Elster tilhørte venstresiden blant norske intellektuelle, og i sitt meget omfattende skjønnlitterære forfatterskap (20 romaner, tre samlinger med fortellinger, fire teaterstykker og en diktsamling) kretset han om to hovedtemaer. Et individuelt tema gjaldt personlighetens etiske utvikling gjennom kamp og prøvelser, og et sosialhistorisk dreide seg om embetsstanden som hadde mistet sin sosiale posisjon i den nye venstrestaten. Han skrev innen den tradisjon som han selv 1918 gav navnet “ny-realismen”, en skrivemåte som tok opp igjen tradisjonene fra årtiene før, men uten så sterk tendens og med en mer positiv etisk bevissthet.
Elsters gjennombrudd som forfatter kom 1917 med romanen Min bror Harris. Fortelleren er her en ensom og følelsesmessig frustrert embetsmann som beretter om sin begavede, sjarmerende og farlige bror. Handlingen foregår i 1880- og 1890-årene og er båret av en skeptisk holdning til den virkning bohemtidens livsform hadde både på dem som var sentrale i miljøet og på de menneskene som ble utnyttet. Fortellerteknisk er det en meget avansert roman, der fortellerens begrensede livsinnsikt blir avslørt samtidig som beundringen for den talentfulle broren blir dobbelttydig. – To år etter gav Elster ut sitt annet hovedverk, Av skyggernes slegt. Den handler om en embetsslekt vestpå som må vike for de nye klassene, til tross for at sorenskriverens hustru er et unikum av et livsdugelig menneske. Den ene datteren gifter seg med en fjellbonde mens den andre går i frø. Her er ypperlige naturskildringer og portretter av mennesker med forskjellig bakgrunn. Romanen ender med at den ensomme sønnen i hovedstaden gifter seg med en kontoristdatter som har både livskraft og humør å gi til sin forfrosne ekspedisjonssjef.
Av Elsters mange andre romaner bør nevnes Bonde Veirskæg (1930), som tok opp maskinkulturens ødeleggelse av naturen, og Fra paradisets have (1945), som viste hvilke moralske prøvelser krigen utsatte vanlige mennesker for. Elster var en fin novelleforfatter og skrev et par gode guttebøker. Et utvalg av hans verker utkom i seks bind 1945.
Nesten like viktig som dette skjønnlitterære forfatterskapet var Elsters virke som kritiker like fra 1911 og til sin død. Han var en reflektert aviskritiker som mente at anmeldelsene burde – i den impresjonistiske tradisjon – bygge på kritikerens direkte inntrykk og meddele dette til publikum. Han skrev gode referater og hadde et sunt judicium. Som teaterkritiker – noen anmeldelser er samlet i Teater 1929–1939 (1941) – hadde han så stort renommé at han flere ganger ble bedt om å bli sjef for Nationaltheatret. Den egentlige kritikk mente han forlangte lengre, mer ettertenksomme essays, og han utgav to slike samlinger med artikler, Fra tid til anden (1920) og Livet og digtningen (1928). Der tok han opp meget forskjellige emner, bl.a. en karakteristikk av Ibsens dikt og en sammenligning av livsholdningen til Goethe og Kierkegaard.
Kristian Elsters største kritiske innsats var den norske litteraturhistorien han 1922 tok på seg å skrive på to år. Den skulle være en rival til “Bull og Paasche”, og i stedet for å bygge på litteraturhistorisk forskning skulle den gi en kritikers mer estetiske opplevelse og beskrivelse av sentrale forfatterskaper. Langt på vei lyktes han i å gi friske og personlige “anmeldelser” av en rekke verk. Men det å skrive to bind på over 1400 sider på to år var en nesten overmenneskelig oppgave, og han fikk et langt sammenbrudd etterpå. Litteraturhistorien kom i ny utgave ti år senere. Men helsen hadde fått en knekk, og de siste ti år av sitt liv var Elster syk, men klarte å fungere som skribent.