Gerhard Armauer Hansen

I studietiden i Christiania (som han måtte finansiere selv, blant annet gjennom å ta lærervikariater) ble Hansen påvirket av tanker i tiden og deltok aktivt i forskjellige diskusjonsfora. Han fikk også flere venner som senere ble kjente universitetslærere og forskere. I 1866 tok han medisinsk embetseksamen og var deretter et år som kandidat på Rikshospitalet. Studietiden med sterke ideologiske meningsbrytninger hadde satt sine spor. Han var blitt fritenker og stod i opposisjon til gjeldende læresetninger i samfunnet.

Våren 1868 var han fiskerlege i Lofoten i et par måneder, for så å vende tilbake til Bergen, der en fast legestilling ventet. Han ble ansatt ved Pleiestiftelsen for spedalske og som reservelege ved Lungegårdshospitalet under overlege Daniel Cornelius Danielssen.

Hansen giftet seg 1873 med Fanny, datter av overlege Danielssen, men hun døde av tuberkulose allerede i oktober samme år. To år senere giftet han seg på ny, denne gang med enken Hanne Tidemand. Hun hadde vært gift med maleren Adolph Tidemands sønn og satt igjen med to små barn. I det nye ekteskapet fikk Hansen en sønn, Daniel Cornelius Armauer Hansen (1876–1950), som førte slekten videre. Også han ble lege på Lungegårdshospitalet, etter at det var gjort om til sykehus for tuberkuløse.

Etter hjemkomsten til Bergen i 1871 arbeidet Hansen videre med leprasykdommen. Han reiste rundt på øyene utenfor Bergen og undersøkte pasienter. På grunnlag av nøyaktige nedtegnelser kunne han fastslå at alle pasientene på et eller annet tidspunkt hadde vært i kontakt med andre leprapasienter. Sannsynligheten for at det var en smittsom sykdom var derfor stor. Dette var imidlertid en kontroversiell hypotese. De fleste mente nemlig at sykdommen gikk i arv, blant dem Hansens sjef, overlege Danielssen. Podingsforsøk (forsøk på å overføre smitte) på mennesker hadde ikke gitt noe resultat, og dessuten pleide ikke sykdommen bli overført mellom ektefeller. Danielssen mente derfor at sykdommen var arvelig. Hansen kom dermed i opposisjon til sin sjef.

Det ble skaffet penger til et nytt og bedre mikroskop, og en februarkveld i 1873 satt Hansen på Pleiestiftelsen og mikroskoperte. I materiale fra en pasient fikk han plutselig øye på noen stavformede legemer, som han identifiserte som bakterier. Han skrev en større rapport, som ble trykt på norsk. Men han var ikke fornøyd: For det første gjenstod det å vise at disse bakteriene virkelig var årsak til sykdommen, og dertil mente han det var nødvendig å farge dem slik at man kunne se dem skikkelig.

Hansen forsøkte nå å farge leprabakteriene. Han prøvde også å pode bakteriene på forskjellige dyr, men uten hell. I 1879 kom den unge tyske bakteriologen Albert Neisser til Bergen for å studere lepra. Hansen viste ham sine preparater med bakteriene, og de diskuterte også problemene med å få dem farget. Neisser bad om å få med seg noen preparater, og etter hjemkomsten lyktes det ham å farge dem ved bruk av noen nye fargereaksjoner som var utviklet i Tyskland. Han publiserte straks resultatene i et tysk fagtidsskrift, men uten å nevne Hansen, selv om han skrev at han hadde skaffet seg sitt materiale i Bergen.

Hansen skrev nå artikler om sin oppdagelse som ble publisert på engelsk, tysk og fransk, og det ble en heftig strid om prioritet på oppdagelsen. Noen tyske forskere forsøkte å kalle leprabakterien for Neissers basill. Den kjente patologen Rudolf Virchow ble også involvert i saken. Etter en grundig gjennomgang konkluderte han med at det var Hansen som burde ha prioritet på oppdagelsen. Siden har mange kalt leprabakterien for Hansens basill, selv om det offisielle navnet nå er Mycobacterium leprae.

I 1875 ble Hansen overlege for spedalskheten i Norge, og i de følgende årene utformet han den nye lepralovgivningen.

Riktignok hadde Hansen påvist bakterier i materialet fra knuter hos leprapasientene, men noe annet var det å bevise at disse var årsak til sykdommen. Danielssen hadde tidligere gjort en rekke forsøk med å pode materiale fra leprapasienter, men uten hell. I et forsøk på å skaffe bevis, podet Hansen materiale fra en annen leprapasient på en 32 år gammel kvinnelig pasient på Pleiestiftelsen uten hennes samtykke. Inngrepet forårsaket ikke noen skade, men kvinnen klaget over måten hun var blitt behandlet på.

I mai 1880 ble Armauer Hansen fradømt sin stilling som lege ved Pleiestiftelsen, men han fikk beholde sin stilling som overlege for lepra i Norge, og denne hadde han til sin død. Dommen var historisk på flere måter: Dette er det første kjente tilfellet av rettsforfølgelse av uetiske medisinske eksperimenter i Norge. Det var også høyst uvanlig å dømme en høytstående embetsmann for noe som mange betraktet som en mindre forseelse. Samtidig var dommen med på å skape presedens for vern av pasienter mot uhjemlede inngrep.

• Foreløbige Bidrag til Lepraens Karakteristik, i Nordisk medicinsk Arkiv nr. 13/1869, s. 1–12
• Bidrag til Lymphekjertlernes normale og pathologiske Anatomi, 1871
• Om vort Kjendskab til Spedalskhedens Aarsager og om vore Forholdsregler mod Sygdommen, i Norsk Magazin for Lægevidenskaben, rekke 3, bind 2, 1872, s. 1–37
• The leprous diseases of the eye (sammen med O. B. Bull), 1873
• Undersøgelser angaaende Spedalskhedens Aarsager, i Norsk Magazin for Lægevidenskaben, rekke 3, bind 4, hefte 9, 1874
• Bacillus leprae, i Nordisk medicinsk Arkiv nr. 3/1880, s. 1–10
• Annelida, bind 3, del 2 i Den Norske Nordhavs-Expedition 1876–1878, 1882
• Spongiadæ, bind 3, del 3 i Den Norske Nordhavs-Expedition 1876–1878, 1885
• Afstamningstheorien eller Darwinismen, Bergen 1886 (nynorsk utgivelse Utviklingslæra eller Darwinisma, Norske folkeskrifter 47, 1923)
• Den naturvidenskabelige Vantro, i Nyt Tidsskrift 1886, s. 283–303
• Leprosy in its clinical & pathological aspects (sammen med C. Looft), Bristol 1895 (ny utgave 1973; norsk utgave Lepra (spedalskhed) klinisk og pathologisk-anatomisk fremstillet, Bergen 1897)
• Lidt om Spedalskhed (Lepra), i Naturen 1897, s. 324–336
• Livserindringer og betragtninger, 1910 (engelske og franske utgaver 1976)

• Byste (bronse) av Jo Visdal, 1900; Museumshagen, UiB
• Maleri (hoftebilde) av Henrik Lund, 1908; Haukeland sykehus, Bergen
• Maleri (brystbilde) av Frida Rusti, 1908; UiB