Carl Looft var den ene av de to første barnelegene i Norge. Han var aktiv i Bergen fra 1890 til 1940 og var den første i landet som i noe omfang utførte epidemiologiske og kliniske undersøkelser av sykdommer og tilstander hos barn.
Looft vokste opp i Bærum og Kristiania, tok artium ved Aars og Voss skole 1882 og ble cand.med. 1889. Etter noen få måneders vikariat ved Rikshospitalet ble han ansatt som reservelege ved Lungegaardshospitalet i Bergen. Stillingen der var kombinert med ansvar for sykehusets patologisk-anatomiske og bakteriologiske laboratorium. Ved laboratoriet ble han satt i gang med undersøkelser av lepra, veiledet av den 75 år gamle overlege Daniel Cornelius Danielssen og i samarbeid med Armauer Hansen. Looft var den første som påviste leprabakterien i den såkalte “glatte” form for lepra (1891), og han publiserte også i de følgende år andre viktige arbeider om lepra sammen med Armauer Hansen.
Imidlertid var Looft tidlig blitt interessert i barnesykdommer. Faget pediatri var på den tiden ennå ikke blitt en egen medisinsk spesialitet. Sykdommer hos spedbarn sorterte under fødselslegene, og eldre barn ble i medisinske sammenhenger oppfattet som små voksne. Allerede 1891 fortok Looft en lengre studiereise til Berlin for å studere barnesykdommer, og snart etter hjemkomsten sa han opp sin stilling ved Lungegaardshospitalet og slo seg ned som privatpraktiserende barnelege i Bergen. Samme år ble Axel Theodor Johannesen ansatt som dosent i pediatri ved Rikshospitalet i Kristiania. Disse to var Norges første barneleger.
Mens både Johannesen og hans etterfølger ved Rikshospitalet fra 1921, Theodor Frølich, hadde det meste av sin vitenskapelige bakgrunn fra studier av sykdommer hos voksne, utførte Looft ved siden av sin privatpraksis og helt til han var nær 80 år gammel, en lang rekke epidemiologiske og kliniske undersøkelser av sykdommer og tilstander hos barn. Hans viktigste arbeider omhandler barnealderens psykologi og psykiatriske lidelser. Doktoravhandlingen fra 1897 hadde psykiske utviklingsmangler hos barn som emne. Senere tok han i bruk Binet-Simons intelligenstester fra 1905 til systematiske undersøkelser av hvilken betydning en rekke forskjellige patologiske tilstander i tidlig barnealder har for barnets senere intelligensutvikling. Gjennom disse undersøkelsene påviste Looft bl.a. hvor viktig riktig ernæring under svangerskapet og i barnets første leveår er for barnets mentale utvikling.
Materiale til sine undersøkelser fikk Looft som lege ved Bergen spedbarnshjem, som han tok initiativ til å få opprettet 1904, som lege ved Ekelund offentlige aandsvageskole i Fana, som skolelege og skolepsykiater ved Bergens folkeskoler og Bergens kommunale middelskole og gymnas, og fra sitt meget store klientell av syke barn fra hele Vestlandet. I tillegg til å publisere resultater fra sine egne undersøkelser publiserte Looft i Medicinsk Revue en lang rekke populære artikler for norske leger om resultater fra utenlandske undersøkelser. Gjennom disse, og spesielt gjennom sin lærebok i spedbarnstell fra 1912, som gjennom flere utgaver var enerådende frem til 1938, påvirket han trolig sterkt norske mødres behandling av sine barn.